110 år med idrettsglede

I år er det 110 år siden grunnlaget for NTNUI og studentidretten i Trondheim ble lagt, og det er igjen duket for et jubileum. Med dette som bakteppe passer det med et tilbakeblikk på organisasjonens historie. Boka Ekte glede – ekte kameratskap, skrevet av tidligere NTNU-student Gaute Heyerdahl, ble publisert i 2010 i sammenheng med hundreårsjubileet. Den tar for seg studentidrettens historie i Trondheim.

– Det var litt tilfeldig, egentlig. Jeg hadde ikke vært en stor del av studentidretten tidligere, men i anledning jubileet ville NTNUI lage ei bok som var skrevet av noen andre enn deres egne. Dette ble det første ordentlige prosjektet mitt, sier Heyerdahl.

Etter en NTNU-utdanning innen historie gikk han videre til å skrive en doktorgrad for Norges Idrettshøyskole (NIH) om OL i Norge. I dag jobber han som postdoktor på Institutt for idrett og samfunnsvitenskap ved NIH.

– Studentidretten er kanskje mer slik idrett skulle ha vært, med mer ydmykhet og større fokus på kameratskap. Den er basert på genuin kjærlighet til idrett.

Kameratskap for to kroner

Det hele startet med en samling av 20 studenter i auditorium fire i Hovedbygningen på Gløshaugen. Året var 1910, datoen var 25. oktober og foreningen ble døpt «Norges Tekniske Høgskoles Idrettsforening», eller NTHI. Formålet var å utøve idrett sommer og vinter, samt «fremme kameratslig samvær».

Kontingenten ble lagt til én krone og femti øre for høstsemesteret, og hele to kroner på vårsemesteret. NTH la opp sesongene slik at de på vinteren konkurrerte i hockey, turn, ski, skøyter og aking. På sommeren var det tennis, svømming, friidrett, fotball, skiveskyting og viktigst av alt, utflukter for å «styrke kameratskap».

– I de første årene var det viktigere med kameratskap, dette var også et typisk trekk for idrett på denne tiden. Idrett var noe menn holdt på med fra de ble konfirmert til de giftet seg, forteller Heyerdahl.

Selv med en god plan trengte klubben anlegg for å utøve sine idretter, og det var det minimalt av i 1910. Laget ønsket seg idrettsplass, innendørshall på campus Gløshaugen, samt ei hytte i Trondheimsområdet. Denne hytta, som skulle brukes til vinteridrett og styrke det sosiale i foreningen, ble prioritert høyest av NTHI.

Den hytta finnes ennå, og har nylig åpnet igjen.

Studenterhytta: kontrovers og kameratskap

Det skulle ta to år før hytteplanen skjøt fart. Den hadde i utgangspunktet et kostnadsoverslag på 12 000 kroner, noe som ble for dyrt for den unge foreningen, så prisen ble nedjustert til 10 000 kroner. Det ble også besluttet at arkitektene som kom på første- og andreplass i tegnekonkurransen skulle samarbeide om utkastet til hytta, noe som førte til forvirring og misforståelser.

Hyttekomiteen bestod av tre personer, deriblant tegnekonkurransens første- og andreplass, henholdsvis Gudolf Blakstad og Lorentz Ree. Nå skulle Ree plutselig ha like mye rett til å styre over utkastet til den nye hytta som vinneren Blakstad, og det ble raskt klart at de to hadde store samarbeidsproblemer og forskjellige syn på hvordan hytta skulle bli. Styret ble beskyldt for å favorisere Ree, og ved neste generalforsamling i 1912 ble Blakstads tegning enstemmig vedtatt.

All uenigheten fikk økonomiske konsekvenser for NTHI. Foreningen slet med å betale leie av baner, og måtte øke kontingenten for medlemmene. Styret forsøkte å løse situasjonen ved å be om lån og veldedige bidrag til byggingen av hytta, og våren 1913 begynte byggingen til tross for manglende midler. Høsten samme år kom det nok en økonomisk sprekk, ettersom man hadde laget en for stor kjeller, noe som krevde en ny tiggerunde etter penger. Til tross for store vanskeligheter stod hytta klar til innvielsesfesten den høsten.

– Det er egentlig ganske imponerende at de i det hele tatt fikk bygget hytta. Det er viktig å tenke på at de som studerte i Trondheim på denne tiden var folk som kom fra ressurssterke familier, og at de selv var ressurssterke og uavhengige, kommenterer Heyerdahl.

Hytta ble populær blant studentene i Trondheim, og det dannet seg raskt en krets med faste gjester. En av de mest originale gjengangerne var «Wiker», som han kalles i boka av Heyerdahl. Wiker gikk alltid med dynamitt og lunte i lomma, redskaper han brukte til å sanke ved til hytta.

Les også: NTNU-student Thomas Lone er den yngste nordmannen som har gjennomført «Seven Summits».

Konfiskerte alt utstyr

Under andre verdenskrig ble det forbudt med organisert idrett. Haller, baner og hytter lå brakk, og tyskerne hadde konfiskert alt utstyret til foreningen. September 1945 ble det innkalt til første generalforsamling etter krigen. Et nytt styre ble valgt inn, og Sverre Stene ble formann. Det første Stene gjorde var å takke det gamle styret «for deres utmerkede holdning overfor nazistene». Den påfølgende gjenreisningen av NTHI var så omfattende at styret trakk seg etter bare seks måneder for å ta igjen skolearbeid.

– Flere av banene var en potetåker, hyttene var ubrukte, og mye av utstyret som tilhørte klubben var rustent og måtte fikses, forteller Heyerdahl.

NTHI fikk en krigserstatning på 10 000 kroner som skulle brukes til å reparere studenterhytta, som var i elendig forfatning etter flere år uten vedlikehold.

Selv om klubben kom raskt i gang igjen etter krigen, tok det tid å få stablet opp den sportslige virksomheten igjen. Alle idrettsgruppene måtte bygges opp igjen, både som organisasjon og ikke minst i fysisk form. De fleste medlemmene lå etter med studiene etter fem års pause, noe som påvirket frivilligheten i klubben. Det ble opp til de eldste studentene, som var mer eller mindre ferdige med studiene, å ta fatt i oppbyggingen. Til tross for utfordringene ble det allerede i 1947 erklært at foreningen var fullstendig gjenreist.

– Det var en slags våryrhet, folk gledet seg til å ta i bruk baner og drive med idrett. Folk møtte opp på arrangementer, og idrettsgleden var veldig synlig, sier Heyerdahl.

Løpeglade og øltørste studenter

Hvert år etter endt generalforsamling løper medlemmer av NTNUI opp til Skistua. Løpet kalles «Sigmonds staup», og er en gammel klubbtradisjon. Den raskeste løperen fikk inngravert navnet sitt på staupet, et form for beger eller kar, samt gleden av å tømme det for øl. På 90-tallet kom det også et staup for kvinnene, kalt «Turids staup». I dag står begge staupene på Studenterhytta.

Utfordringen startet i 1958, da Reidar Svein Sigmond gikk til innkjøp av et beger for å hedre årets raskeste løper. På den tida var det ikke et arrangert løp, men alle som ville kunne ta løpeturen fra Lerkendal studentby til Skistua, hvor de noterte tida sin ned i ei bok. På den tida ble vinneren kåret på generalforsamlinga, og dersom mindre enn fem sekunder skilte første- og andreplassen ble det foretatt omløp etter endt forsamling. Etter opprettelsen av Fjellseterløpet i 1987 begynte man å konkurrere om Sigmonds staup etter endt generalforsamling.

I 1960 ble orienteringsløpet Hu og Hei arrangert for første gang, da orienteringsgruppa ville ha en utfordring å avslutte sesongen med. Løpet har siden vært et årlig arrangement for alle som vil prøve seg på orientering, og pleier å være rundt 30 kilometer langt. Selv om dette er tungt nok i seg selv, er det alltid noen som skal skryte på seg litt ekstra. En fuktig kveld i 1987 var det tre medlemmer av dykkergruppa som følte seg svært selvsikre på egne orienteringsferdigheter. De veddet ti kasser øl på at de kunne gjennomføre løpet med svømmeføtter på beina. De brukte totalt 17 timer og 18 minutter på å gjennomføre prestasjonen, og kunne med det unne seg noen velfortjente kasser bjørnunger.

Les også: Sterke meninger om rulleskiløype i Estenstadmarka.

Profesjonell amatøridrett

Perioden fra 1965 til 1985 har blitt omtalt som idrettsrevolusjon i norsk idrett. Antallet utøvere økte, og på grasrotnivå ble antallet aktive større og større. Dette var også en spesiell periode for NTHI og studentidretten i Trondheim. Idrett ble generelt mer populært, og det kom mer penger inn i bildet.

De største stjernene kunne til tider få godt betalt, og denne utviklingen ble møtt med stor skepsis i flere klubber. For NTHI sin del hadde det splitter nye idrettsbygget som ble tatt i bruk i 1966 bidratt til en enorm sportslig framgang, og ikke minst gjort det mulig å drive med flere typer idretter innendørs.

Idrettslaget opplevde stor suksess, med flere kongepokaler og NM-gull i årene som fulgte. En av de viktigste grenene foregikk imidlertid fremdeles utendørs. Orienteringslegenden Stig Berge var et engasjert medlem av klubben på denne tiden.

– Da jeg var toppaktiv, som det het seg før, var det fremdeles ren amatøridrett. Dette gjaldt alle idrettene vi drev med, kanskje med unntak av langrenn. Men også skiløpere som Harald Grønningen og Gjermund Eggen tok grunntreningen som skogsarbeidere, forteller 78-åringen.

Han studerte selv teknisk fysikk ved siden av å være orienteringsløper. Dette krevde en enorm mengde selvdisiplin, men det var absolutt mulig. Han er ikke i tvil om hva som står igjen som høydepunktet i idrettskarrieren.

– Orientering er jo ingen olympisk idrett, så det å vinne VM er det største man kan gjøre. VM-gullene individuelt og i stafett i 1970 var derfor toppen, sier Berge.

Å kombinere toppidrett med studentlivet

Debatten rundt topp- eller breddeidrett berørte på mange måter det som lenge har gjort studentfrivilligheten så spesiell i akkurat Trondheim, nemlig samholdet. Den tidligere toppidrettsutøveren Berge snakker også varmt om dette.

– For meg var dette mitt miljø i studietiden. Det er veldig viktig å ha et slikt fellesskap, siden folk kommer til Trondheim fra alle kanter og ikke har røtter i byen fra før. Uansett om det er idrett eller Studentersamfundet, er det viktig å ha noe slikt. Studentmiljøet i Trondheim er jo helt unikt, fastslår Berge.

Det å kombinere toppidrett og studentliv var da, som nå, ikke alltid like lett. I tillegg til en krevende studiehverdag måtte Berge ligge under et hardt treningsregime.

– Vi hadde undervisning på skolen seks dager i uka, så jeg måtte bestemme meg. Jeg skulle trene hver dag, og jeg skulle trene hardt. I pausene kunne jeg skifte fort for å få trent så mye som mulig, og helgene gikk med til mengdetrening. For meg er NTNUI likevel definitivt en breddeklubb. Det er breddearrangementene som på mange måter karakteriserer klubben, forteller han.

Noen ganger kunne likevel idretten ta litt over. Enkelte ganger kunne man rett og slett glemme at man hadde andre ting enn neste mesterskap på agendaen.

– En gang var vi i Oslo for å løpe NM-stafett. Da jeg kom opp til Trondheim igjen fant jeg ut at jeg skulle hatt eksamen dagen før. Heldigvis fikk jeg ta den til høsten i stedet, sier Berge og ler.

To blir én

Selv om mye i Trondheim handlet om NTH var det også en annen høyskole i byen. Lærerhøgskolen (NLHT) fikk sitt eget idrettslag i 1962, Lærerhøgskolens Idrettslag (LHI). De vokste i tritt med utvidelsen av NLHT, og ett år etter at høyskolen skiftet navn til Den allmennvitenskapelige høgskolen (AVH) i 1984 gikk LHI over til Den Allmennvitenskapelige Høgskolens Idrettslag (AVHI).

Da AVH og NTH slo seg sammen 1. januar 1996 og ble til NTNU, åpnet dette muligheter for sammenslåing av byens to studentidrettslag, og i 1998 var de gått sammen til å bli NTNUI. Før dette var NTHI allerede Norges største idrettsforening, og etter sammenslåingen hadde NTNUI godt over 5000 medlemmer. I presang fikk de Dragvoll idrettssenter, som ble ferdigstilt samme år.

Fikk du med deg? I høst fikk NTNUI nytt flagg, men etter noen dager var alle flaggene «berget» fra Elgeseter bru.

Selv om flere var skeptiske til hvordan sammenslåingen ville påvirke tilbudet, viste derimot tiden at den var en suksess. I 1999 ble forholdet mellom Studentsamskipnaden i Trondheim (Sit), NTNU og NTNUI formalisert gjennom Trondheimsmodellen, som beskriver hvordan studentidretten i Trondheim drives.

Sit eier idrettsbyggene på Gløshaugen og Dragvoll, og leier de andre idrettsbyggene. De står også for drift av treningstilbudet på sentrene. NTNU leier idrettsbyggene fra Sit og står for teknisk drift på Dragvoll og Gløshaugen. Alt av organisert idrett er det NTNUI som tilbyr. De får bruke Sits fasiliteter gratis, slik at klubben kan fokusere på å ivareta de forskjellige idrettslagene.

Denne modellen er helt unik for Trondheim, og har vært avgjørende for det gode tilbudet i byen, forteller idrettssjef Trine Rishovd i Sit.

– Selv om også Oslo har mange idrettslag, er det ingen som er på nivå med NTNUI. Dette er noe vi har klart på grunn av Trondheimsmodellen, sier hun.

Ren og skjær idrettsglede

I 110 år har byens studenter jobbet frivillig for at de alle skal få være med i fellesskapet. På tross av vanskelige kår i starten, tvil rundt satsingsområder og enorm vekst har klubben klart å ta vare på sin egen identitet, kanskje best symbolisert gjennom de tradisjonelle fargene. Gaute Heyerdahl er klar på hva som har imponert ham mest.

– Det er noe med den genuine idrettsgleden. Det er et større behov for idrett i en studieby. Den sosiale arenaen er helt annerledes enn i resten av landet. I stedet for å gå hjem og legge seg på sofaen etter en trening, så møtes medlemmene og gjør noe sosialt. Slik har det vært i over 100 år.