Drontheim: Trondheims mørkeste dager

Handlingen i Drontheim foregår i det som anses å være de mørkeste dagene i norsk krigshistorie. Fra den sjette til den tolvte oktober 1942 innfører Josef Terboven unntakstilstand i Trøndelag og Nordland. Dette innebærer blant annet deportasjoner, portforbud og trussel om dødsstraff for enkle forseelser. 

Stykket følger søstrene Johanna og Thora Matheson, som ved siden av sine respektive jobber som bibliotekar og bankfunksjonær, arbeider med å få smuglet hemmelig informasjon om tyskerne over grensen til Sverige. I løpet av fem dager, som utspiller seg gjennom et par timer på scenen, tar Drontheim for seg et imponerende antall dilemmaer tilknyttet krigen. 

Dramatiker Elisabeth Matheson, som har skrevet stykket, er en slektning av Johanna og Thora og har jobbet med stykket i over 15 år for å gjøre det så historisk presist som mulig. 

Størsteparten av menneskene man møter i løpet av forestillingen er ekte mennesker som levde under krigen. Hendelsesforløpet og karakterene er delvis fiktive. Dette for å forsterke handlingen, og for å bringe frem flere krigsaktuelle dilemmaer. 

Trøndelag teater på Trøndelag teater 

Stykket åpner med at Johanna Matheson kommer inn og skriver «Trondhem» på den tavlete veggen på scenen. Undertegnede trodde at skrivefeilen var bevisst og således en fornuftig måte å ta stilling til Trondheim versus Trondhjem-debatten, som de så vidt var innom i første akt. Det viste seg å være en ren feil som ble rettet opp i pausen. I andre akt stod det Trondheim. 

Mye av handlingen foregår på folkebiblioteket i byen hvor Johanna jobber som førstebibliotekar. Allerede i første scene får publikum møte flere av teaterets hovedpersoner. 

Disse er blant annet biblioteksjef Astrid Hartmann som, i motsetning til søstrene Matheson, er litt mer forsiktig med å tråkke på nazistiske tær og XUagent Erik Storsveen. Man møter også den 25 år gamle fylkesføreren Henrik Rogstad, som i tillegg til å være en av de verste nazistene i Norge, var svært interessert i å snakke med sin gamle barnepasser Johanna, som han tilsynelatende ser opp til. 

Selv om mesteparten av stykket er basert på virkelige hendelser og relasjoner, er også noe oppdiktet for handlingens skyld, deriblant at Johanna var barnevakt til Rogstad da han var liten. Disse relasjonene styrker likevel stykket fordi det fører til flere spennende dialoger underveis. 

Første akt blir mørkere og mer intens for hver scene. Unntakstilstanden blir ikke innført før i andre halvdel av første akt, og før den tid er det relativt lystig stemning til tross for at det er krig. Så fort unntakstilstanden blir innført er det som om en mørk sky legger seg over byen. 

Det stopper likevel ikke teatersjef Henry Gleditsch fra å sette opp Vildanden på Trøndelag teater, og det fører til den kuleste delen av stykket. Her spiller de nemlig teaterstykket for publikum, sånn at vi nærmest blir en del av stykket. Dette er en intelligent måte å bryte den fjerde veggen på uten at det føles påtatt. 

LES OGSÅ: Lysistrata: Tegnspråkhemmet i en døv verden

Gjennomgående intenst 

Det er i andre akt man virkelig får kjenne på unntakstilstanden. Mørket har virkelig lagt seg over byen og for å ikke bli tatt av tyskerne må man luske rundt. Ved hjelp av en gjennomgående intens bakgrunnsmusikk, sitter man på kanten av stolen gjennom mesteparten av andre akt. 

I første akt er de innom noen av dilemmaene som preget stykket, mens stykket i andre akt går mer i dybden. For eksempel oppstår problem stillingen om man skal hjelpe jøder med å flykte dersom det går utover motstandsarbeidet. Dette blir en vanskelig problemstilling for hovedpersonene, som har motstridende meninger. 

Tyskerne begynner også å ane noen ugler i mosen og tar flere til fange for å torturere dem til de snakker ut. De fleste av SS-offiserene som er med i stykket har fått en slags satirisk fremstilling, som gir stykket en humoristisk dimensjon. Dette sørger for en lattermild stemning i salen, til tross for den mørke handlingen. 

Selv om andre akt stort sett er solid, er det noen steder det går litt vel fort i svingene for viktige karakterer i stykket. Det hadde ikke gått negativt utover den ellers intense stemningen om de hadde viet mer tid til disse scenene. 

Spektakulær sceneteknikk 

Noe av det aller beste med denne oppsetningen er den spektakulære sceneteknikken levert av scenograf Even Børsum. Fra alle kanter av hovedscenen beveger veggene seg frem og tilbake og fra side til side. 

Det bidrar til at overgangen mellom scenene blir sømløse og at man fort kan endre sted. På null komma niks hadde folkebiblioteket blitt til Torget eller teatret. 

I løpet av noen få timer tar Drontheim for seg imponerende mange krigsrelaterte dilemmaer. Forestillingen har også et etterlengtet utgangspunkt i en heltehistorie med kvinner fra krigen i sentrum. Det har man ikke sett på denne måten før. I tillegg har undertegnede aldri sett en krigsfortelling med utgangspunkt i Trondheim, som var forfriskende i seg selv.

LES OGSÅ:  For alle som ikke fikk nok etter Andrew Garfields Chicken Shop Date