Den fjerde statsmakt

Han følger opp der den norske stat gjør grusomme feil. Tore Sandberg har fått frikjent syv personer som er rammet av justismord.

Publisert Sist oppdatert

I 1977 PÅGRIPES FRITZ MOEN av politiet i Trondheim. Moen er døv og lam i den ene armen, men er mistenkt for å ha drept Torunn Finstad, og senere også Sigrid Heggheim. Begge jentene var studenter på vei hjem fra Studentersamfundet – Sigrid i 1976 og Torunn i 1977. Men på vei hjem blir de brutalt voldtatt og drept. Når vi skriver 1981 har politiet sørget for at Fritz må begynne på sine 18 år i fengsel.

Fakta

Fakta i saken:

Tore Sandberg

  • Født 23. april 1944 i Asker
  • Tidligere programleder og reporter i Dagsnytt og Dagsrevyen, samt frilansjournalist
  • Privatetterforsker siden 1994
  • Har mottatt 15 priser, deriblant Amnesty-prisen og regjeringens menneskerettighetspris

EN UNG REPORTER fra NRK fjernsynet er ofte i Trondheim i denne perioden. Tore Sandberg jobber for Dagsrevyen, og følger sakene tett mens de pågår. Han får sitte gjennom rettsakene og se rekonstruksjoner og høre bevisene politiet legger frem, og ikke minst lytte til tilståelsene fra Moen selv. Én dag i retten da Fritz hadde forklart hvordan han han hadde voldtatt og drept Torunn Finstad, spurte dommeren «Fritz, har du nå fortalt sannheten?». «Ja, nå har jeg fortalt sannheten. Nå har jeg sagt det politiet sa jeg skulle si» svarte Fritz.

– Jeg husker jeg humret på pressebenken da han sa det. Jeg tenkte at den påstanden der var for tjukk – den måtte han lengre ut på landet med. Det er spesielt å tenke på det i ettertid, sier Tore og blir stille.

PÅ DAGEN 32 år etter Torunn Finstads siste kveld på Samfundet er Tore Sandberg i den samme bygningen og holder foredrag om kildekritikk og politiets behandling av kriminalsaker. Når foredraget er over, sitter vi sammen rundt et lite bord på Klubben.

Han forteller om sakene han har jobbet med, menneskene han har hjulpet. Hvordan den norske stat gang på gang har klart å dømme personer for drap de ikke har begått, og hvordan politiet har brutt utallige regler og gått imot alt folkevett i sine vurderinger og konklusjoner.

Foto: Toril Strøm, Under Dusken– Det er rett og slett for jævlig.

TORE NIPPER TIL RØDVINEN. Jeg har akkurat spurt ham hvordan han går frem når han etterforsker en sak, og det ser ut som han bruker vinen som en mulighet til å tenke seg om før han svarer.

– Vel, først må jeg få en slags oversikt over saken. Og så må de domfelte eller advokatene deres sannsynliggjøre for meg at det er noen tråder å dra i. Det er ikke noe poeng for meg å gå inn i en sak der jeg vet at de dømte er skyldige, og så prøve å få dem av kroken.

Han får mange henvendelser fra folk som vil ha hjelp, både dem som tydelig er skyldige, og dem som kanskje har en god sak. Men det er altfor mange. Siden han avslørte sitt første justismord i 1994, har det rullet inn mellom 8000 og 10 000 henvedelser.

– Jeg har ikke hatt kapasitet til å svare på alle sammen en gang. Det går nesten ikke en eneste dag uten at noen tar kontakt, og jeg vet egentlig ingenting om de aller fleste sakene, sier Tore og blir stille igjen.

MEN HAN TENKER på disse henvendelsene. Han setter opp et lite regnestykke over hvor mange justismord som kan ligge i systemet, selv om han presiserer at det egentlig ikke går an å sette opp et slikt regnestykke når han ikke har detaljer om alle sakene han mottar. Men om to prosent av sakene holder vann, har han hatt kontakt med nærmere to hundre uskyldig dømte personer.

– Jeg har ikke noe ordentlig grunnlag for å si at det er slik, men samtidig har jeg ingen grunn til å anta at 98 prosent av de sakene er møl, heller. Ikke 95 eller 90 prosent, for den saks skyld. Om det så bare er 10 eller 50 personer av de 8000 som er uskyldige, er det mer enn nok å ta av. Vi har fått en gjenopptagelseskommisjon i Norge, men jeg kan ikke se at behovet for den type arbeid jeg bedriver skulle falle bort. Selv om myndighetene ideelt sett burde gjort dette selv.

TORE SANDBERG SNAKKER IKKE så mye om seg selv. Han har en tendens til å svare på spørsmålene om sin person med eksempler på det han har jobbet med, eller ting han reagerer på. Det er så mye som burde vært sagt og gjort, det er så mye han har vært innom i sin karriere. En karriere med lange arbeidsdager på sitt hjemmekontor i Kløfta i Akershus, og på reiser i forbindelse med sakene han har etterforsket. Mens han jobbet med saken til Fritz Moen ble det mange turer til Trondheim, samt andre deler av Norge og utlandet. Alle betalt av Se & Hør. Dermed blir det ikke så mye tid til fritid, og det han har av fritid prioriterer han stort sett sammen med familien. Han er gift og har tre voksne barn, to fra et tidligere ekteskap.

Foto: Toril Strøm, Under Dusken– Men jeg er fotballinteressert. Lillestrøm er laget mitt, og jeg ser en del kamper. Og så har jeg de siste ukene fått kontakt med noen gamle venner jeg ikke har sett på mange år, og de har fått meg til å bli med og spille tennis et par timer i uka.

Men er den virkelige «hobbyen» et kall om å frifinne uskyldige mennesker?

– Nei, jeg har ingen messiastanker. Da jeg begynte med min første sak på starten av 90-tallet var det fordi jeg ble tipset om at en mann var uskyldig dømt, og jeg tenkte «det kan ikke være sant».

Saken handlet om Per Liland, som var dømt og hadde sonet 14 år og 10 års sikring av en livstidsdom for å ha drept to bekjente i rusmiljøet «Lille Helvete» i Fredrikstad. Tore skulle bare bruke noen dager på å overbevise seg selv om at alt var som det skulle, men endte opp med å bruke tre år på å gå gjennom saksdokumenter, finne bevis og bidra til at saken ble gjenopptatt. Per Liland ble fullstendig frifunnet, og fikk en erstatning på 14 millioner kroner.

– Den saken jobbet jeg med som frilansjournalist. Jeg tenkte at det kunne være en veldig bra sak, ikke noe annet. Men det ble en økonomisk katastrofe for meg. Jeg jobbet tre år nesten uten inntekt. Jeg skjønner ikke helt hvordan vi overlevde den perioden, humrer Tore.

Foto: Toril Strøm, Under DuskenMEN SÅ KOMMER 1998. Tore er ikke lenger journalist, og har begynt å jobbe som etterforsker mot betaling. Dette året får han frifunnet en mann som er uskyldig dømt for voldtekt, etter å ha jobbet med saken i tre år. Da erstatningssaken skal opp i retten, uttaler en statsadvokat til Aftenposten at det var unødvendig av Tore Sandberg å gjøre så mye i saken. Tilfeldigvis leser Se & Hørs redaktør Knut Haavik om alt det unødvendige Tore har gjort, og blir så opprørt at han griper telefonrøret. Innen kort tid er en avtale på plass, og Tore mottar et romslig honorar hver måned fra Se & Hør for å drive etterforskning på heltid.

– Jeg skulle aldri skrive noe som helst for Se & Hør, og det har jeg heller aldri gjort. Jeg fikk et honorar og alle utgifter i forbindelse med arbeidet forøvrig dekket.

Den eneste gjenytelsen Tore ga, var at Se & Hør fikk en viss oversikt over sakene, og dermed mulighet til å vurdere om de var av interesse for bladet.

– Det var ikke slik at jeg strødde om meg med saksdokumenter, men det lå et moment om at de kunne skrive om sakene. Det er jo også ganske rimelig, siden Se & Hør betalte mye, og de jeg hjalp betalte lite eller ingenting for jobben.

TO MÅNEDER ETTER TELEFONEN fra Se & Hør får Tore høre at Fritz Moen vil at sakene skal etterforskes på nytt. Fritz har nå vært fri i to år, og bor på et hjem i Oslo. Tore vil vite om det ligger noe i dette, og starter en lang rekke møter med Fritz. Der får Fritz forklare hvordan han husker det som skjedde på 70-tallet da de to jentene ble drept. Det er starten på åtte år med arbeid. Men i større grad enn å la Fritz snakke ut, gikk jobben ut på å gå gjennom saksdokumenter. Permer på permer med dokumenter. Der var også såkalte 0-dokumenter, dokumenter som i utgangspunktet ble klassifisert som uviktige for etterforskningen, og dermed holdt tilbake for forsvarerne. På den måten skulle retten slippe å lese igjennom masse søppel uten relevans.

– I prinsippet er en slik ordning god. Det dukker alltid opp massevis av tips og hendelser rundt en sak som ikke er relevante i det hele tatt. Problemet var bare at mange av disse dokumentene var ekstremt viktige, sukker Tore.

Foto: Toril Strøm, Under DuskenMENS HAN LESER gjennom tusenvis av sider, kommer Tore over et overraskende 0-dokument. I 1977, samme dag som Torunn Finstad blir funnet, går politiet runder og ringer på dørene i området. Der møter de en 12 år gammel gutt som har sett en mann stå og kaste opp over rekkverket på Stavne bro. Politiet mistenker at denne mannen var drapsmannen som vendte tilbake til drapsstedet med dårlig samvittighet. Politiet avhører gutten og tar ham med til hybelhjemmet Fritz Moen bor på, siden Fritz allerede er utpekt som mistenkt. Der stilles Fritz opp, og gutten blir spurt om det var mannen han så. I rettsaken mot Fritz forklarer politimannen at gutten «med stor sikkerhet sa at det var samme mann».

Men i det uviktige 0-dokumentet leser Tore følgende:

«Mannen kastet opp, og vitnet stoppet og spurte om han hadde noen problemer. (...) Mannen svarte at han ikke hadde noen problemer». På neste side i dokumentet står det «Han snakket med en hes stemme. Trønderdialekt».

Dette ville kanskje ikke vært så sjokkerende i de fleste saker, men i en sak mot en mann som er døv og har svært mangelfullt talespråk synes Tore det. Og uansett om Fritz hadde klart å svare, snakket han ikke trønderdialekt. Fritz var født i Sarpsborg. Når han leser mer, kommer Tore over flere viktige momenter som er hemmeligholdt av politiet, momenter som står i rak motsetning til det politiet sier i retten.

Så en dag ringer Tore gutten som pekte ut Fritz, og som på slutten av 90-tallet var blitt en voksen mann. Mannen hevder at han aldri sa han var sikker på at Fritz var oppkastmannen, men at han tvert imot var usikker.

Tore hever stemmen mens han snakker om temaet.

Foto: Toril Strøm, Under Dusken– Vi kan ikke ha polititjenestemenn som holder tilbake dokumenter, lyver i rapporter eller forklarer seg mot egne bevis i retten. Slike handlinger må få alvorlige konsekvenser, ellers blir det et signal i motsatt retning. At det er lov å jukse. Det er livsfarlige signaler.

TORE SANDBERG NÆRMER SEG slutten av vinglasset. Han har tatt seg god tid – drukket små slurker hele veien.

Gjennom sitt arbeid fikk Tore vist at Fritz Moen hadde en helt annen oppfattelse av ord og begreper enn folk flest. Konkrete ting man kunne forholde seg til direkte gikk greit, men det var mye verre med abstrakte begreper som «kommunikasjon» og «ukorrekt». Og «sannhet».

– Fritz forstod ikke betydningen av sannhet. For ham betød «sannhet» mest sannsynlig det autoriteter sa var sant. Når politiet i lange avhør sa «vi vet du drepte henne», oppfattet Fritz det etterhvert som at han måtte si at han drepte for å komme videre.

Situasjonen ble ikke bedre av at døvetolken under forhørene selv var politimann, og slo i bordet og ba Fritz snakke sant. Vi kommer inn på et tema Tore tydeligvis har et personlig forhold til, og han lener seg lengre frem i stolen mens han prater.

– Fritz ble knust av systemet. Jeg har alltid hatt i ryggmargen at det du ikke har lært tidlig i livet kan du alltids ta igjen når du begynner på skolen. Men når jeg ser på mine egne barn og barnebarn, innser jeg hvor viktig kommunikasjonen er i alle stadier. Fritz var alene og mistet hele den prosessen.

I 2006 ble Fritz Moen fullstendig frifunnet. Han hadde ingen penger, og betalte dermed ingenting selv. Millionene prosessen kostet kom fra Se & Hørs konto.

– Jeg hadde blandede følelser da dommeren leste opp frifinnelsen. Det var selvfølgelig utrolig bra at det skjedde, men forferdelig trist at Fritz ikke fikk oppleve det.

Fritz døde i 2005, året etter at han ble frifunnet for drapet på Sigrid Heggheim, men året før han ble frikjent også for drapet på Torunn Finstad. Etter frifinnelsen anmeldte Tore en rekke politimenn og ansatte i rettsapparatet for grov forsømmelse i tjenesten. Alle anmeldelsene ble henlagt. Prosessen provoserte Tore såpass at han skrev bok om Fritz Moen og hans skjebne, en bok der han legger frem det han fant ut, og der han kritiserer politi og påtalemyndighet.

I DAG JOBBER TORE SANDBERG med Orderudsaken, noe han har holdt på med siden 2006. Han har ingen planer om å senke tempoet, selv om han nærmer seg de magiske 67. Han ser rett og slett ikke for seg at han kommer til å slutte å jobbe når han teknisk sett blir pensjonist. Og mot slutten av oktober skal han legge frem beviser som forhåpentligvis vil føre til en gjenopptakelse av Orderudsaken. Men om han tror Per og Veronica Orderud er uskyldige, vil han ikke si høyt.

– Å «tro» at noen er uskyldig er et begrep jeg ikke liker å bruke. Jeg vil heller ikke gi noen forhåpninger til klientene mine, for ting tar i beste fall fryktelig lang tid. Men det er ekstremt vanskelig å se for seg at Per og Veronica skal ha sittet og planlagt å drepe foreldrene til Per. Jeg greier ikke å få det til å stemme.

– Hvordan er det å sitte fengslet for et drap man ikke har begått?

Tore Sanderg tenker seg om et par sekunder mens han tar siste slurk fra rødvinsglasset.

– Selv om jeg burde vite mer om det enn de aller fleste, så har jeg ikke fantasi til å forestille meg hvordan det er. Det tror jeg du må kjenne på kroppen for å forstå. Men jeg tviler ikke på at det er noe av det aller jævligste du kan oppleve.

Powered by Labrador CMS