Tusvik og Tønne i runkebua
-Det er en ære å få være en del av Dalai Lama og gonorérykter.
Bak scenen i Storsalen på Samfundet sitter Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne sammenkrøllet i en sliten sofa. De har nettopp avsluttet en live podcast som endte med puppeblotting i feminismens navn for et ekstatisk publikum.
– Vi er Justin Bieber i Trondheim, sier Tusvik.
En tom vinflaske står på bordet. De to virker liksom mindre der de sitter nå, ute av showmodusen. De sjekker Instagram for å se om noen har lagt ut bilder av puppene deres ennå.
– Ser her ja, det er fint, sier Tusvik nøkternt. Høsten 2012 startet de podcasten «Tusvik & Tønne» sammen, og nå er de en av de mest nedlastede podcastene i Norge. I år er de en del av ISFiT- programmet.
– Vi har aldri tenkt at podcasten skal bli noe stort. Vi har bare tenkt at vi må tømme oss et sted, og det har blitt i podcasten, sier Tusvik.
– Skal føles som fylleangst
Ifølge de to komikerne hadde de ikke noen konkrete tanker om innholdet i podcasten da de begynte. Men det skulle være personlig; det skal handle om de innerste og verste tanker, det skal føles som fylleangst etterpå, og det skal snakkes om ting som skjer i samfunnet, fordi man skal bry seg.
– Sånn sett er ISFiT bra. Det er kjempebra at folk gidder. Med studentgreier er det akkurat det, man skal gidde hele tiden, sier Tusvik.
De takket ja fordi de ble kontaktet av ISFiT allerede i fjor sommer.
– Man sier jo alltid ja når man blir kontaktet i så god tid. Det er en ære å få være en del av Dalai Lama og gonorérykter, fortsetter Tusvik.
Det energiske engasjementet over alt og ingenting som jeg har mistenkt for å være påtatt i podcasten, viser seg å være like tilstedeværende her de sitter rett overfor meg. De har bastante meninger, og et svar når det gjelder det meste.
– Vi vil vise andre at det er greit å tørre, og si dumme ting om saker som man sikkert burde være ekspert for å uttale seg om. Ofte unnlater man å si noe fordi man tenker at man ikke har grunnlag for det, sier Tusvik.
Tønne bryter inn.
– Jeg er sånn at jeg ofte tenker: «åh, nå virker jeg dum». Og det er veldig deilig når man slipper å tenke på den måten.
De tror at hvis de begynner å fokusere på hva de har gjort riktig for at podcasten har blitt slik en suksess, vil det ødelegge magien.
– Jeg opplever ofte at det som virkelig slår an, eller som varer, er de tingene som kommer fra et sted som du ikke helt vet hvor er, sier Tønne.
Hun åpner snusboksen og hevder hardnakket at det lukter frihet, til tross for Tusviks høylytte protester.
– Hvis vi hadde hatt som mål å bli en svær podcast fra starten av, så tror jeg motivasjonen vår ville vært helt feil i utgangspunktet. Det handler om hva vi gjør der og da, når vi er sammen, sier Tønne.
– Gi mer faen
Duoen blir lett distrahert, og digresjoner fører oss langt vekk fra det vi begynte å snakke om. Tønne påpeker at de er verdens verste å intervjue.
– Jeg tror folk liker podcasten fordi de kjenner seg igjen i det vi sier. Det er ikke noen medieplan eller strategi bak det, det er bare meg og Tusvik inne i runkebua vår. Og når vi to er sammen, så har vi den effekten på hverandre at vi alltid går litt lenger enn det vi selv kjenner er komfortabelt. Vi tøffer oss for hverandre, vi dundrer på, og blir litt modigere sammen, sier Tønne.
Tusvik skifter usjenert klær mens hun gestikulerer mot oss.
– Jeg tror nok det er derfor vi har så mange unge jenter som fans, som trenger å vite at man ikke må tenke så mye hele tida. Man sitter gjerne som 23-åring og tenker mye på hva man skal si og hva man skal gjøre, og på hva som skjer hvis man gjør sånn og sånn. Det er supert hvis fjaset vårt kan bidra til at folk gir litt mer faen.
Tåler at noen blir støtt
De to komikerne mener at det for dem ikke eksisterer noen grense mellom humor og alvor.
– Fordi vi ikke har noen grenser selv, hender det selvfølgelig at vi tråkker over andres grenser. Man kan kjenne på dagsformen at «åh, akkurat det føles ikke greit å tulle med i dag». Og da gjør man ikke det, sier Tønne.
Tusvik avbryter kjapt.
– Jo, det er nettopp det vi gjør. Dersom det ikke kjennes greit ut å tulle med det, da må jeg gjøre det. Og etterpå tenker at det var jævlig dumt og at jeg angrer, men at det likevel var riktig.
De er klare på at det ikke er noe som ikke kan tulles med. De mener at uansett hva de snakker om eller sier, så risikerer de at noen blir støtt.
– For eksempel vil noen bli støtt av at jeg tuller med svulst. Fordi noen har kanskje fått en ondartet kreftsvulst, og synes det er jævlig at jeg tuller med det når jeg var så heldig at min svulst ikke var ondartet, sier Tønne.
Hun sier hun ikke kan ta hensyn til alle de som synes det blir for mye.
– Og så må jeg kunne stå i det etterpå dersom jeg blir konfrontert med det. Min religion er ytringsfrihet, sier Tønne bestemt.
De mener at det viktigste når de skal tulle med ting som den gemene hop synes er for drøyt, er å formulere det på en måte som gjør at folk skjønner hvor man står. Men det er ikke alltid er like lett når man improviserer slik de gjør.
– Av og til kliner vi til og bommer. Da er det fint å være to, sier Tønne.
