Det danses hemningsløst på dynga

Klokken er fire på en regnfylt tirsdag, og gjennomvåt har jeg funnet min plass i Olavshallen. En stemme ønsker oss velkommen til forestilling på dette som de bestemt proklamerer er en onsdag. En halvfull sal av spente tilskuere. Er smått forvirret At oppmøtet ikke er større skyldes kanskje at selv for gløsinger er det for tidlig å vorse før revystart 1600. En fest skal det likevel bli når Dans på dynga setter i gang.

Åpningsnummeret går av med et smell, og vi blir umiddelbart bydd opp til dans på dynga. Samtidig virker det som lettkledde, veltrente mannlige skuespillere byr på mer enn bare dans. Både kropp og sex skal vise seg å få mye plass på denne dynga, og er et gjennomgående tema i de fleste sketsjer. For denne revyen er uredd i møte med tabuer. Ingenting er for hellig og humoren baserer seg ofte på sjokkfaktor. På mange måter er det Trondheimrevyenes svar på Gauteshow.

Nok et gjennomgående tema på dynga er en knallhard gjengkrig mellom de ulike campusene. Hvert campus er representert av hver sin panter av tomgods. For meg er det denne røde tråden som byr på revyens aller beste sketsj. 

Gløshaugens pantemann bryter ut i et uforglemmelig musikalnummer om hvordan den neste boksen han panter kommer til å være den der han endelig vinner en million i Røde Kors’ pantelotteri. Teksten er satt til “Defying Gravity” fra Wicked, en ikonisk vanskelig sang fra musikalteaterverden. Noe som selvfølgelig ikke er til hinder for pantemannen, som tar utfordringen på strak arm og imponerer voldsomt med hvor selvsikkert han tar i når uoppnåelige toner står for tur. Personlig synes jeg han håndterer sangen bedre enn revybandets vokalister selv gjør i overgangen etter sketsjen.

Når vi først er inne på revybandet, fortjener de også skryt. Med blant annet tre el-gitarer, blåserekke og en herlig entusiastisk perkusjonist på tamburin puster de liv i hele opptredenen. Spesielt instrumentalnummerene sitter som et skudd, og særlig barytonsaksofon er jeg svak for, så der høster de bonuspoeng.

Gjennom forestillingen blir det tydelig at Omega er en linjeforening med sterk identitetsfølelse. Spesielt er rivaliseringen med Smørekoppen fremtredende, og hver gang de nevnes brøler salen ut “Avsky! Evig avsky!”. Jeg lærer også at det er en stolt tradisjon blant omegastudenter å tømme den metaforiske tanken på Bjørkelangen, Smørekoppens lokomotiv, når naturen kaller. Scenedekorasjonene av en søppeldynge brukes også godt til å sende mindre stikk til en rekke ting de synes hører hjemme på en søppeldynge.

Revyen er sterkest når den lener seg inn i denne følelsen av identitet. Med ironisk distanse forholder de seg til sin tilknytning til Kongsberggruppen, og spiller på våpenprodusentstereotypiene når de bomber Dragvoll sønder og sammen. En splid mellom campusene som til slutt må løses av nylig kjønnsopererte kronprinsesse Durek Verretts kjærlighetsbrygg.

Alt i alt er Omegarevyen et heidundrende show. De gjennomgående røde trådene gjør opplevelsen til et helhetlig eventyr fylt av sang, dans og drøye vitser. Dans på dynga leker med grensene for humor og er absolutt verdt å få med seg.

LES OGSÅ: Hybridarevyen lever opp til tittelen: Spareblussmodus er definitivt av