– Det er ikke nok med bare gode vibber

Etter en vannlekkasje i leiligheten og en påfølgende dårlig opplevelse med utleier, tok sosialantropologistudent Gjertrud Sørseter og samboeren våren 2017 et nokså uortodokst valg. Der andre kanskje ville nøyet seg med å se etter en ny leilighet på Finn, tok paret i stedet spranget og kjøpte en rutebuss fra 1973.

– Folk ble alltid veldig overrasket da jeg sa hvordan jeg bodde. Jeg har måttet vise mange bilder av bussen opp igjennom, sier hun og ler.

Sørseter sier at motivasjonen for å ta det særegne boligvalget delvis var økonomisk, men også drevet av et ønske om større frihet til å kunne gjøre som man vil med boligen sin.

– Da kunne vi jo endelig pusse opp. Og når man bare betaler en tusenlapp i leie og et par hundre i strøm, gjør jo det også noe med friheten generelt, sier hun.

Hjem til hjul

Idéen kom fra en bekjent som allerede bodde i en buss på Svartlamon i Trondheim. Etter å ha hentet sitt nye hjem i Tufsingdalen var det derfor naturlig å parkere der selv.

– Kjæresten og jeg har begge vokst opp på Uffa, som er en fritidsklubb tilknyttet Svartlamon. Så vi kjente mange og hadde et nettverk der fra før.

Sørseter er tydelig på at Svartlamon-fellesskapet var helt avgjørende for at det var mulig å bo som de gjorde. Det gjaldt særlig miljøet av andre buss-boere som allerede stod der.

I tillegg til å hjelpe med nødvendigheter som elektrisitet og vannforsyning, har det også vært mye læring og erfaringsoverføring.

– Jeg har jo lært helt utrolig mange ferdigheter. Alt fra å håndtere en vinkelsliper til å finne kreative løsninger på innredning.

Samtidig legger hun ikke skjul på at det til tider også har vært tøffe tak.

– Den første vinteren før vi fikk vedovn og isolasjon, satt vi i full kjeledress og sovepose rundt en liten, fuktig gassovn. Det var ganske stusselig.

Hun sier det har krevd en god del stahet og arbeid for å få det til, i tillegg til støtten fra venner, familie og miljøet rundt. Samtidig er det en opplevelse hun ikke ville vært foruten.

– Det har vært noen utrolig innholdsrike og snåle år. Og vi mennesker er jo veldig tilpasningsdyktige, sier hun.

Økende interesse

Eli Støa er professor ved Institutt for arkitektur og planlegging, og har vært involvert i en rekke pilotprosjekter innenfor det som gjerne kalles «tredje boligsektor». 

Selv om prosjektene til Støa er mer mainstream enn ombygde busser, ser hun også noen forbindelser.

– Det handler mye om å utforske mulighetene for nye bo- og eieformer, deleløsninger og liknende, sier Støa.

Støa tror både et økt kulturelt mangfold i samfunnet, med ulike boligkulturer og familiekonstellasjoner, samt at stadig flere bor alene, kan være grunner til at det har blitt økende interesse for slike prosjekter de siste årene.

Særlig tror Støa det er rom for at kommunene kan bli mer involverte.

– I utgangspunktet er det det private boligmarkedet skaper veldig homogent. Det offentlige kan kanskje i større grad sørge for at det finnes boligløsninger som dekker flere ulike behov og preferanser.

En skummel balanse

Debatten rundt alternative boligløsninger handler også mye om avveininger rundt boligstandard, fellesskap og privatliv. Ifølge Støa er det viktig å huske på at ingenting kommer gratis.

– En tredje boligsektor må også gå rundt. Ellers må man subsidiere det, sier hun.

Støa trekker frem Svartlamon som et prosjekt det kan være noe å lære av.

– Måten de har redusert kostnader på er interessant. Blant annet at man legger inn egeninnsats i å ta seg av vedlikehold selv, sier hun.

Støa sier at prosjekter som Svartlamon også delvis støtter seg på å ha lavere boligstandarder, noe som er mer utfordrende å forholde seg til.

– Det er jo en litt skummel balanse. Man må være veldig tydelig på hva det eventuelt er mulig å inngå kompromisser om og ikke. Ting som brannsikkerhet, fukt og råte kan det for eksempel ikke være mulig å gå på akkord med, sier hun.

LES OGSÅ:  Studenter med mye døgn og lite rytme

Alene sammen

Forholdet mellom hva som skal være privat og felles i slike boligløsninger, er noe Støa jobber mye med. Ifølge henne er det ikke nødvendigvis lurt å ha for mye delingsiver.

– Noe vi ser i forskningen er at det er veldig viktig å kunne trekke seg tilbake og ha et skjermet privatliv for at et fellesskap skal kunne fungere, sier Støa.

Noen av løsningene på dette kan være rent konkrete og arkitektmessige.

– Et eksempel kan være å bygge slik at det er mulig å komme seg til sin egen leilighet både gjennom fellesarealer og ikke, sier hun.

Selv om det å finne riktig grad av fellesskap ifølge Støa alltid vil være vanskelig og ikke for alle, tror hun likevel mer kollektive boligløsninger kan ha noe for seg.

– Hvis det gjøres ordentlig og litt kreativt, slik at man både kan beholde friheten sin samtidig som man har tilgang på et fellesskap, så tror jeg absolutt det har en fremtid, sier Støa.

Fastpris og fellesmiddag

Et enn så lenge vellykket forsøk på å skape nettopp den fremtiden finnes i en liten, rødbrun bygård i Ila. I hvert fall om vi skal tro kybernetikkstudent Julianne Brendeløkken og sosiologistudent Oda Omholt. 

De bor begge i Trondheims eldste bokollektiv i Bergsligata 13, og tror det kan være mye å lære av løsningene som har holdt liv i huset i over 50 år.

– Da jeg først hørte om bokollektivet, tenkte jeg at det hørtes kult ut, men at det ikke var noe for meg. Men jeg har blitt overrasket over hvor mye jeg elsker å bo her, sier Brendeløkken.

Kollektivet har felles bestemt fastpris på boligene, både for de som eier egne rom og de som leier. I tillegg kommer delvis delte kjøkken og bad. Det mest «berømte» aspektet av kollektivet er imidlertid de daglige fellesmiddagene som går på rundgang mellom de rundt 20 beboerne, 6 dager i uken.

– Det er ikke noen plikt å spise sammen, men det er jo litt av det sosiale hjertet, sier Omholt. 

Hun legger også til at det letter hverdagen økonomisk og tidsmessig for beboerne.

– Det er fort gjort å undervurdere hvor lang tid det tar å kutte opp alle grønnsakene når du først skal lage mat, sier hun og humrer.

Brendeløkken sier hun var litt nervøs i starten for hvor mye «press» det var på å delta i fellesskapet, men ble positivt overrasket. Hun syns respekten for hverandres privatliv og det å gi hverandre rom er godt innarbeidet. Dette gjelder også rundt middagsbordet.

– Hvis jeg er sliten kan jeg kjøre «podkast-modus», og bare lytte til samtalen mens jeg spiser. Det er veldig deilig, sier hun og ler.

Det sitter i veggene

Omholt tror hemmeligheten bak Bergsligatas suksess ikke bare er god stemning rundt middagen, men at det også har mye med arven etter de første beboerne å gjøre.

– De var jo en gjeng hyperstrukturerte, ekstremt pertentlige marxist-leninister som grunnla dette på 70-tallet. De hadde uendelige diskusjoner om hvordan de skulle gjøre dette, sier hun.

Strukturene, systemene og normene for hvordan samlivet skal være som ble etablert da, sitter fortsatt i veggene, sier Omholt.

– Når noe er vedtatt på husmøte, for eksempel, så følger man det. Det er veldig deilig.

– Det er ikke nok med bare gode vibber, man må også ha struktur, sier hun.

Omholt og Brendeløkken sier samtidig at det kreves noen grunnleggende holdninger fra de som har lyst til å bo her.

– Man må være litt fellesskapsorientert, og klar for å være raus og fleksibel. Det gjør jo alt mye lettere, sier Omholt.

Bare en fase?

Etter syv år på Svartlamon endte Sørseter og samboeren til slutt opp med å kjøpe sin egen leilighet i høst, da parkeringsplassen de hadde stått på måtte vike for en sykkelvei. De ville ikke bo i bussen utenfor Svartlamon lenger.

– Hadde du spurt meg for tre år siden hadde jeg sagt at vi skulle pensjonere oss i den bussen. Men jeg må jo innrømme at det nå er veldig deilig med en leilighet hvor alt funker, og man har innlagt vann og dusj, sier hun.

Forsker Støa tror det også er viktig å være bevisst på at behovet og interessen for å bo annerledes gjerne endrer seg i løpet av livet.

– Det er ofte folk i overgangsfaser som er mest interessert i slike alternative løsninger. Det typiske eksemplet er jo studenter, eller folk som har vært gjennom samlivsbrudd.

Men også eldre, legger hun til og sier at dette også er en trend å følge med på. Brendeløkken og Omholt har på sin side ingen planer om å flytte i overskuelig fremtid. Likevel er de enige med Støa om at tilværelsen deres nok er livsfase-betinget for mange.

– Den vanligste grunnen til at folk flytter ut herfra er jo at de får seg kjæreste, og at kjæresten ikke nødvendigvis vil være med på opplegget her, sier Omholt.

De trekker samtidig frem at det motsatte også har skjedd, og at det bor flere barnefamilier og par i Bergsligata i dag.

– Så det går jo an, legger Omholt til.

LES OGSÅ:  Studenter vurderer ikke politikk når de skal på utveksling