Ikke kast bort debatten på ydmykelse

Med en ny lov på veg er det mer tydelig enn noen gang at abort er et betent tema. Det kan bli skummelt å snakke om når den ene sida kaller det mord av barn og den andre poengterer kvinners rett til å råde over egen kropp. Likevel er det nødvendig å snakke om.

Sia 1975 har man hatt retten til sjølbestemt abort fram til og med uke 12 av svangerskapet. Den nye loven trer i kraft i juni og utvider grensa til 18 uker. I denne utgava av Under Dusken kan du lese om to ulike holdninger til den nye loven.

Per dags dato kan du etter tolv uker likevel søke om å ta abort. Søknaden går da til en abortnemnd, et utvalg med helsepersonell som avgjør om du får ta abort eller ikke. Mange beskriver dette møtet som ydmykende og vanskelig, noe som er uønskelig når man allerede er i en sårbar posisjon.

På den andre sida frykter noen at avskaffelse av disse nemdene, som konsekvens av den nye abortloven, vil føre til abortpress. Det vil si at en partner eller lignende tvinger den gravide til å abortere. Eventuelt abortpress er tragisk, men jeg tror ikke at å beholde den gamle abortloven er den langvarige løsninga.

Å være gravid er psykisk og fysisk belastende. Det er også ei belastning å miste fosteret.

I saka på side 20 poengterer overlege ved gynekologisk avdeling Gunn Åshild Botnen ved St. Olavs hospital at ingen pasienter tar lett på valget om å ta abort.

LES OGSÅ:  Dette er Samfundets nye leder

Det er fornærmende å anta at de som blir gravide ikke tar valget seriøst. Regjeringa viser at de fleste som har søkt om å abortere mellom uke 12 og 18 har fått innvilget søknaden. Det peker mot at det er usannsynlig at folk kommer til å flokke til sykehusene for å ta abort senere i svangerskapet.

Den nye loven kommer nok ikke til å føre med seg flere sene aborter. Bare fordi muligheta er der betyr ikke at flere sene aborter faktisk skjer. Dette er ikke et valg som med vilje utsettes.

Motstandere frykter et designsamfunn hvor eksempelvis barn med funksjonshemminger velges vekk. Jeg mener dette er en skremselstaktikk. Jeg vil heller ikke ha et samfunn hvor alt blir grodd i et reagensglass, men ett tiltak fører ikke automatisk til noe annet.

Å få et barn endrer livet, og det burde vi ikke ta lett på. Valget burde derfor ligge hos den det har størst konsekvens for. Det er allerede et vanskelig valg, og vi trenger ikke å gjøre det vanskeligere ved å hysje og ydmyke.

Det er forståelig at debatten om abort fører til følelser hos mange. I oppheta kommentarfelt er det mye skam og sterke meninger. Dette er ikke produktivt for saka. Det vi trenger er mer informasjon om temaet og mindre tabubelagt debatt.

Vi må kunne snakke om abort uten å fokusere på skremselstaktikker. Det er lett å være sjølrettferdig, men det er krevende å være den som må velge. Vi trenger mer forståelse for at dette er et vanskelig valg og et mindre farga språk.

Abort skal ikke være nok en tematikk innen kvinnehelse som blir kastet bort fordi vi ikke klarer å snakke saklig om det. Åpne samtaler og god kommunikasjon er nødvendig. Slik holder vi det trygt, tar vare på de sårbare og fjerner tabuet.

LES OGSÅ:  Kunnskapen vår kan gjenoppbygge Gaza