The Impossible Green - In Technicolor

Trondheimskvartetten har tidligere gitt ut flere singler som nå, i samspill med helt nye låter, danner et album bestående av ni verk. Låtene finner et krysningspunkt mellom sjangrene americana og powerpop, hvilket bringer albumet en frisk pust som passer til den kommende våren. Bandet har skrevet mesteparten av låtene i samspill, som merkes gjennom albumets unike og varierte historier.

Man kan tolke albumet som en indre reise gjennom livets høydepunkter, så vel som hverdager. Med kjærlighet og de små lykkene i livet som store temaer på albumet, føres vi gjennom kjente minner, samtidig som vi opplever momenter gjennom nye linser. 

Albumet holdes oppe av låter i forskjellige rytmer. Strukturen på albumet gjør at vi får en god blanding av både roligere og hurtigere låter. Albumet starter i et raskere tempo med låten «My Heart Says Mary Jane», og bringes ned til en roligere takt under den tredje låten: «Green Pastures». En slik variasjon gir albumet bølger som leder til en uventet, men positiv overraskelse. 

Den siste låten «Great Divide» fører oss inn i en uventet, men sterk avslutning. Den starter i en roligere hastighet før den så gradvis plukker seg opp et raskere tempo, hvilket vi ser gå gjennom albumet helhetlig. Bandet tok på seg en utfordring ved å gjøre låten seks minutter lang - likevel går den gjennom med glans.

Bandet har nok til tider latt seg rive litt vel mye med, ettersom låtene kan oppleves som noe repetitive. Noen av låtenes lengde kunne derfor vært kortere, til en fordel. Likevel utgjør de heftige rytmene, fengende gitarsoloene og bandets dyktige bassist en unik kvalitet. Mathias Angelhus sin vokal må også sies å virkelig være toppen av kransekaken. 

In Technicolor er det perfekte albumet for de som digger artister som The Allman Brothers, The Band eller Lynyrd Skynyrd. Eller for de som digger country, men søker etter ferske stemmer.

LES OGSÅ: Jacob Collier – Djesse Vol. 4