Anmeldelse:

Beach House – Once Twice Melody

Beach House sitt åttende album er like forutsigbart som det er behagelig

Publisert Sist oppdatert

Beach House er, og har lenge vært, drømmepopsjangerens mest definerende band. Der andre band forsøker å komplisere og utvikle lydbildet sitt etter hvert som tilhengerskaren vokser, har Beach House i over 15 år bare dykket dypere ned i sitt behagelige og melankolske musikalske landskap. Once Twice Melody følger en rekke fantastiske utgivelser fra 2010-tallet.

Lite overraskende er Once Twice Melody et svært behagelig album å høre på. Alle lyder, effekter og instrumenter er nydelig produsert, og definitivt i stand til å lure lytteren inn i en deilig transe. Sånn må det være med Beach House.

Likevel tar jeg meg selv i å ønske meg litt flere overraskelser på Once Twice Melody. Drømmepopduoen står i fare for å gjenta seg selv noen ganger for mye. Victoria Legrands abstrakte tekster og drømmende stemme har alltid vært like mye et instrument som tekstformidling, men det er steder på Once Twice Melody der hun roter seg inn i sine egne klisjéer og oppbrukte rimmønstre. Dette er, dessverre, tilfellet allerede på albumets åpning og tittelspor, der et litt for svakt hook kommer for tidlig, og gir albumet en klønete start.

LES OGSÅ: Den hvite frelser til unnsetning

Det tar seg raskt opp igjen, med fengende «Superstar» som med et stødigere driv og en sterkere melodi låter mer overbevisende. Det blir tidlig tydelig at det overhodet ikke er noen mangel på sterke låter her. For eksempel er både «Pink Funeral», «Runaway» og «Sunset» Beach House på sitt aller beste. Likevel føles deler av albumet litt tynnslitt, spesielt mot slutten.

Her må det nevnes at Once Twice Melody originalt ble sluppet i fire separate kapitler, og at albumets lengde antageligvis er et resultat av dette. Det kjennes likevel ut som en god del av albumets litt mer uinspirerte låter kunne vært droppet til fordel for de mange svært gode idéene som finnes her.

Once Twice Melody er overhodet ikke et mislykket album, men som helhet blir det en litt for seig reise i et litt for monotont musikalsk territorium. Dette til tross for mange sterke låter, solid produksjon og et – som alltid – nesten farlig behagelig lydbilde.

Powered by Labrador CMS