brenn. - Vandrer på solskinn

Ordene «Å herregud, dette året» har aldri vært mer relaterbare for folk flest enn nå. Denne livsløsheten og mangelen på energi er merkbar på deres andre album, utgitt etter de i 2019 vant Spellemansprisen i klassen rock. Oppfølgeren til Elsker lever på ingen måte opp til oppmerksomheten de har bygd seg opp siden da.

Dette skrev vi om brenn.s forrige album: - Frustrasjon og pop-punk på speed.

Akkurat hvor det har gått galt er ikke lett å si, men noe har skjedd med det energiske og simple rockebandet som tidligere har vært nominert for årets gjennombrudd og årets liveartist. Alt dette var fortjent for gruppen etter gjennombruddet deres med låtene «Lillestrøm» og «Juli». På Vandrer på solskinn er det ingenting som føles nyskapende eller spennende.

Av 13 låter høres ni prikk like ut med samme gnålete tematikk om tenåringsangst og fremmedgjøring, fremført over slappe basslinjer, umotiverte trommer, merkelige effekter, repetitive kraftakkorder. Kollaborasjonene med Kjartan Lauritzen og Skallas Bendik Aunan kunne de godt holdt seg unna. To av sporene er viet til 30 sekunder korte interludes som ikke tilbyr noe musikalsk eller tematisk til albumet. I tillegg er fem av låtene allerede gitt ut som singler mellom 2020 og 2021 hvilket gir en følelse av resirkulering hvilket fungerte frem til 2019, men nå begynner å bli gammelt.

«Kvalm» er eneste lyspunkt og viser at brenn. tross alt har talent og er et spennende band for den norske rockescenen. Låta er en fem minutters lang hyllest til ærligheten og hvor vanskelig den er å opprettholde. Den er voksen, godt oppbygd, og entrer diskografien deres som første låt som er ekte, og beveger seg bort i fra klageriet om hvor fælt alt alltid er.

Sjangerblanding og skjønnhet har aldri vært brenn.s sterkeste side, og det trenger det heller ikke være. Det er forståelig at bandet ønsker å utvikle seg artistisk, men veien de går på med dette albumet minner på ingen måte om solskinn.