Pom Poko - Cheater

The Beatles på Ritalin.

Publisert Sist oppdatert

Pom Poko har de siste årene vært Norges mest spennende band. Gruppen var revolusjonerende i Norsk sammenheng med debuten Birthday som velfortjent ble kåret til årets album av flere medier. Med inspirasjon fra moderne matterock og J-rock skapte de en sound ulikt alt annet i Norge.

Albumet starter med tittelsporet «Cheater». Låten har bra driv som avbrytes av pauser og temposkifter i kjent stil. Mot slutten bygges det opp og med gitarist Martin Tonnes distinkte gitarspill i fokus. På dette albumet er bassist Jonas Krøvel mer i fokus enn på det foregående, det er gjennomgående feit fuzzbass. De tre neste låtene er album-singler og spesielt på «Andrew» er det bassfest på gang.

Det eneste rolige partiet på albumet er «Danger Baby» som går over til den energifulle høydepunktet «Andy go To School». Det låter The Beatles på Ritalin, i tillegg til ekte traktor-bass og en hyper-beast ghost snare bomshakalaka-trommebeat.

Fra og med låten «Look», er det høyere fuzz factor(y) og langt mer rock n’ roll fishbowl i monitor. Det er et flott og tight lydbilde som skiller seg fra det mer luftige på Birthday. «Curly Romance» er det nærmeste du kommer Black Sabbath, bandets mest rockete råkkeriff, Marshall på tolv. Det roer seg ned i verset, men bygger seg tilbake til gjentatte høydepunkter ved nevnte riff. Affæren avsluttes med et fint avslutningstrack, en kunst i seg selv. «Body Level» har et flott refreng og større allsangfaktor enn vanlig fra kunst-rockerne. Det hele avsluttes med et temposkifte ned og vuggesang.

Pom Poko disker opp med høyere rockefaktor og røffere produksjon. Samtidig er låtstrukturene og refrengene mer poppete. Jeg får uforklarlige Beatles-assosiasjoner, helt sikkert er i hvert fall at inspirasjonen fra forbildene i Deerhoof er tydeligere.De ti låtene danner en fin samling, med et mer enhetlig inntrykk. Det er mindre fokus instrumentell showfaktor og et mer modent uttrykk på plate nummer to fra Pom Poko.