Brenn. – Duster til himmelriket

Da er det duket for slagsmål og festiviteter med den nye plata til brenn. Hva ligger på lur i år fra disse karene, mon tro? For i denne blekka kan det være slakt eller skryt som avgjør om disse to friskusene lar omtalen gå til hodet på dem.

Spenningen er ereksjonshøy rundt hvorvidt brenn. leverer med denne nye plata. Boksehanskene er klare og motstanderen trer frem i ringen med deres nye plate, Duster til himmelriket. Ding-ding-ding! 

Det er et flammehav av en start med «Time to die». Hurtige gitarer og typisk indie-fresing inviterer også denne gangen til den samme lytteropplevelsen som hos andre band. Eller? Når de virkelig sakker ned og slipper frem et skikkelig breakdown, da skinner de. 

En svakhet som generelt speiler dette albumet og andre plater er at «interludes» er vanskelige å gjennomføre effektivt. På Duster er disse velkomponerte, men problemet er at ved for eksempel, «Bunnløst håpløst», er sporet ikke utvidet nok. Det bygger heller ikke videre til neste låt. De bare flyter i glemselen for seg selv. 

En kort, vakker affære med «Slipp lyset inn» følges av kjedelig klisje-indie med «Duster 75». Det er fint at gitarspillet er fett, men neste låt, «Pissa på», er hakket mer spennende. Det er av den enkle grunn at den er støyete, at synten bobler og at låten generelt bare stråler av humor eller ungdommelig idioti.

«Den følelsen» er der igjen vassere og er som en forkledd norsk Blink-182-låt, men teksten gjør opp for låta, samt gitarfekting. «Riksvei 1001» er en gjennomkomponert lekkerbisk med akustisk gitarklimpring, dyp bass og god melodiføring. Denne låten kunne for eksempel ha brukt «brigden» som en interlude for å lede an. En tapt mulighet for sammenheng.

Deretter, på «Jeg tror ikke jeg er den du ser» så blir sporet en kjedelig, men vakker affære. Noe mangler dog for å gjøre låta litt mer ekstraordinær: et eller annet dryss med noe nytt i balladesjangeren. 

Plata tar seg opp med «I dag var bare en dag». Ærlig talt høres den ut som en god Beatles-låt. Deretter kommer selve avslutningslåta, «Du kan få hele meg» som det stinker mye av den samme indiekloakken som før. Likevel er ikke plata som helhet bare full av blåmerker og ødelagte tenner når kampen er avgjort. Ding-ding-ding! 

Konklusjonen er at det er en bånn ærlig plate. Stikkordene som henger igjen er gjennomkomponert, så vel som melankolsk, men også rått og kort. Til tider hjelper dette plata, til andre tider skader det den. Til tross for noen babysteg i feil retning er Duster til himmelriket verdt å lytte til, men årets beste plate er det ikke.

LES OGSÅ: Rat Lord – Blazed In The Northern Sky