The Cure - Songs of a Lost World

Da jeg hørte singelen «Alone» første gang, for litt over en måned siden, slapp jeg det jeg hadde i hendene. I skrivende stund husker jeg ikke akkurat hva det var, men om det så hadde vært en nyfødt kattunge ville skapningen dessverre klasket i dørken og lidd en pinefull og ensom død. Trøsten er at det hadde vært helt i Robert Smith’s depressive og eyeliner-pregede ånd. Seksten år har gått siden sist.

For seksten år siden ble nemlig middelmådigheten selv trykket på plate. Albumet 4:13 (2008) var milevis fra noe mesterverk. Nå gjør derimot bandet vei i vellinga med en trimmet og mattsvart gaffeltruck fra glansdagene.

The Cure har vært  et av de mest innflytelsesrike post-punk- og goth rock-bandene siden de første riffene forlot amplefierene i Crawley, West Sussex i 1976. Selv stedet de kommer fra låter creepy! Ledet av den notorisk ustabile, narkomane og manisk-depressive frontmannen Robert Smith, har gruppen vekslet stiler som en drammenser bytter filer i en BWM på Autobahn; fra tungrock og psykedelia, til lysere poplåter og melankolske ballader. 

På Spotify topper de blideste låtene listen. «Boys Don't Cry», «Just Like Heaven» og «Lovesong» er alle lyse, poplåter. Men alle som kjenner bredden fra de 13 studioalbumene, vet at tyngdepunktet er plassert godt ut på den margknasende, sjelesøkende og ulykkelige siden.

Songs of a Lost World er faen så bra. Og trist. Albumet speiler enda en mørk periode i Smiths liv, preget av tap av familie og venner. Utenfor medisinskrinet ligger åtte lange, dvelende – men ikke utmagrede – spor, som hjelper vokalisten å prosessere temaer som død, selvforskyldt destruktivitet og Slutten med stor s. 

Åpningssporet «Alone» starter med et tre minutters instrumentalparti som sakte bygger en katedral av dysterhet, før forkynneren av tungsinn (Robert Smith) trer frem fra skyggene. Albumet er rikt på lange, orkestrale partier, hvor låter som «I Can Never Say Goodbye» uttrykker en hjerteskjærende sorg over tapet av Smiths bror.

Dersom du tilhører tilhengerskaren til The Cures lystigere poplåter, som «Friday I’m in Love», er det ikke sikkert albumet treffer din blink. Man finner dog spor av bitterhet og en sped optimisme i låter som «A Fragile Thing», der trommetakten lener seg litt frem og synthesizerene settes på pause for en stakket stund.

Kritikerne har allerede hyllet skiven som bandets sterkeste siden Disintegration (1989). Personlig synes jeg storhetstiden også må inkludere Wish (1992). 

Det er ikke lett å plukke ut høydepunktene fra denne platen. Perkusjonen på «Warsong», sologitarene på «All I ever am» og det ti minutter lange eposet «Endsong» er spesielt glimrende. Som alltid ligger Smiths særegne, emosjonelle stemme som en makrellsky over bandets atmosfæriske lydlandskap.

Som universet kan vi forvente at dette landskapet utvider seg. Smith har hintet om at et nytt album allerede ligger i horisonten.