Ine Hoem – Minnelandet

Tidligere har Hoem sunget engelske poplåter og melodier skrevet til Edvard Hoems tekster. Denne gangen skriver hun selv norske tekster i moderne visepop-sjanger om det som er nært og kjært.

Minnelandet er det første albumet som hun har produsert selv, og bandet består av Andreas Ulvo på tangenter, Markus Lillehaug Johnsen på gitar, Jo Berger Myhre på bass og Pål Hausken på trommer.

I tittelsporet «Minnelandet» synger Hoem: «Før så jeg verden med et annet blikk, og livet var en gate, en park, en lyseblå trikk». Hoem fanger opp hvordan verden føles ut som barn. Verden var liten og alt utenfor var uviktig. 

Den universelle kjærligheten en har for sin mor, får lytterne også føle på i låten «Mamma» når hun synger: «Jeg holder i hånden din, i verden er du mammaen min».

Hoem synger også om andre relasjoner. «Tusen timer» handler om det forholdet som ikke funket, og tar oss med til en tid hvor man er i ferd med å bli voksen, men det er usikkert hvor en er på vei. 

Mange har en person de har brukt «Tusen timer» med, men forholdet fortsatt ikke holdt ut. Fremdeles minner visse ting deg om denne personen, som for eksempel noen myke votter du fikk til jul en gang. 

Kjærlighetsrelasjoner som lykkes på relaterbart og søtt vis, får også plass. I låten «Tenk at vi blei vi», som Trygve Skaug gjester, oppdages kjærlighet på tilfeldig vis, beveger seg til en krangel på Ikea og ender opp med en forlovelsesring. 

Musikalsk sett er dette et gjennomført album med en rød trå. Hoem formidler tekstene på gripende vis med fine melodiske vendinger. Bandet spiller variert og utfyllende, og det er fine kontraster og overganger i lydbildet. 

Det er forfriskende når låten «Broren din» bryter med det rolige og ettertenksomme som har vært tidligere på albumet, og får energinivået til å gå opp med et livligere band med energi og rytmisk framdrift.

Instrumentalistene legger til grunnlag for stemningen med annet den drømmende harpeåpningen i «Drøm», samspillet mellom piano og kontrabass i «Tenk å ha en søster», og fargerike klanger i gitar og stryk i «begynnelsen».

Lydopptakene i «midten» og «slutten», danner en nostalgisk undertone i lytteropplevelsen. Når Hoem synger fritt over lydopptakene, virker det nesten som om hun synger til barnet hun en gang var. 

Selv om albumet er en personlig minnebok, er det rom for lytterne å gi egne minner plass i et liv som raskt beveger seg forover. Med god formidlingsevne er Minnelandet et godt, gripende album.

LES OGSÅ: Honningbarna – Soft Spot