Anmeldelse

Kendrick Lamar - Mr Morale & The Big Steppers

Kendricks femte studioalbum er et massivt motsvar til de som leter etter det perfekte forbildet.

Publisert

Kendrick Lamar har de siste årene utviklet seg til å bli hiphops aller viktigste historieforteller. Musikken hans har alltid vært preget av en dyp ransakelse av seg selv og sine nærmiljøer, tett knyttet til historien om svarte amerikaneres opplevelser med fremmedgjøring, rasisme, fattigdom og store samfunnsforskjeller. Dette har resultert i noen av sjangerens aller største - og mest hyllede utgivelser, blant annet fengende og fascinerende good kid m.A.A.d city fra 2012 og det enorme To Pimp A Butterfly fra 2015. Før sommeren ga han ut sitt Mr Morale & The Big Steppers, der han forsøker å frigjøre seg fra heltekomplekset han har bygget opp.

For Mr Morale & The Big Steppers er, som det meste annet Kendrick har laget, viktig. Gjennom hans historier får vi utenforstående et helt nytt sett med perspektiver på livet til svarte amerikanere og deres kamper. De fleste vil nok se albumets kontekst som definert av politivolden i USA, BLM-demonstrasjoner og et sterkere og nyvunnet engasjement mot rasisme og sosiale forskjeller. Det er jo ikke feil, men berører bare overflaten av tematikken på albumet.

«One protest for you / Three-sixty-five for me» synger han på «Saviour». De sosiale forskjellene som verden får se tydelig gjennom media nå og da, er noens hverdag. Og på Mr Morale & The Big Steppers forsøker Kendrick å formidle hvordan denne hverdagen gjennom generasjoner har brutt ned han selv og så mange andre, til det punktet der det kan kalles et felles traume i den afroamerikanske befolkningen. Dette formidles tydeligst på det bekmørke og fantastiske nest siste sporet «Mother I Sober».

Men man må ikke til albumets avsluttende spor for å finne store høydepunkter. Dette er ikke en lineær historie som good kid m.A.A.d city, men heller et slags løst sammenhengende bilde på de enorme problemene som preger livet rundt Kendrick. Samtidig får lytteren et intimt innblikk i hans personlige demoner.

Kendrick er ingen perfekt mann, og sjokkerer med en sårbarhet og ærlighet som få andre rappere av dette kalibret tør å vise. Lytteren får virkelig komme inn bak designerklærne og gullsmykkene (som tatt til orde for i låta «N95»), og møter en uperfekt mann som sliter med utroskapsproblemer og dyp depresjon. Kona hans Whitney Alford sys inn i denne fortellingen på en fascinerende måte - som et slags lys i det evigvarende mørket. På fantastiske «Father Time», oppfordrer hun Kendrick til å oppsøke terapi, noe Kendrick selvsagt er lært opp til at menn ikke gjør.

Kendricks egne feil og mangler brukes for å bygge opp et av albumets sentrale narrativ: Kendrick er ingen Messias, og er lei av de enorme forventningene som rettes mot han selv, og andre i samme situasjon. Han går hardt ut mot kanselleringskultur i tekst - men også helt konkret - ved å gi kansellerte Kodak Black flere bidrag på albumet. Det går an å kritisere Kendrick for dette, men til forskjell fra Kanye Wests Marilyn Manson-samarbeid virker det som det er nøye gjennomtenkt. Kodak Black sys inn i fortellingen som en slags kontrast til Kendrick selv. Kodak er kansellert, Kendrick universelt hyllet - og begge er langt fra perfekte.

Kritikk har også vært rettet mot låta «Auntie Diaries», en låt der Kenrick forteller om to familiemedlemmer som byttet kjønn i løpet av hans barndom. Kritikken går ikke på innholdet, men på Kendricks språk. I følge enkelte miljøer på internett bruker han ord og slanguttrykk som kan tolkes som anti-LGBTQ+. Da er det desto viktigere å få fram er at dette er selve poenget. Låta er en fantastisk fortelling om hvordan barn, familie, kirken og lokalsamfunnet forholdt seg til transseksualitet og skeivhet under Kendricks oppvekst. Den ender opp med å være en slags bro mellom det tidvis homofobiske rap-miljøet, og det skeive miljøet. Kendrick avslutter til og med låten ved å møte sine egne hyklerske holdninger til språk. Om det faktisk er språkets intensjoner som betyr noe - hva da med hvite menneskers bruk av n-ordet, noe Kendrick ved flere anledninger har gått hardt ut mot?

Jeg må også nevne at Mr Morale & The Big Steppers, som forventet, oser av inspirasjon når det kommer til produksjonen og instrumenteringen. Albumet har alt fra kaotiske, abstrakte og tunge låter som «United in Grief» og «Worldwide Steppers», til groovy og melodiøse låter som «Die Hard»og «N95». Alt fungerer bra, selv om noen av de mer abstrakte arrangementene tidvis kan være litt tunge å lytte til.

Det finnes så mange flere eksempler på hvorfor Mr Morale & The Big Steppers er et fascinerende, oppslukende og viktig verk i vår kaotiske samtid. Av hensyn til leserens tålmodighet vil jeg heller avslutte med å oppfordre til å lytte litt nøye til dette albumet. Det er så mye innhold, referanser og historier pakket inn at man kan bli fullstendig overveldet og bare få med seg overflaten. Det endrer likevel ikke det faktum at det er et uhyre bra hiphop-album, og bør sjekkes ut av alle som bare er en smule nysgjerrige.

Powered by Labrador CMS