Trauma Ray - Chameleon

Shoegaze: sjangeren innenfor rockemusikk som lager store, drømmende og vakre lydlandskaper ut av støy og feedback. Sjangeren har opphav fra de engelske øyene og fikk senere fotfeste i USA. Derfor har du bandet Trauma Ray som lager shoegaze fra Texas. Tidligere har produksjonen gått mest til EPer. Nå som de har fått klørna i en full innspilling, får vi se om de klarer å skifte til riktig farge – for å passe omgivelsene på Chameleon.

Først og fremst høres mye av platen ut som det som du forventer fra et shoegazeband. Her er følgende en oppramsing fra A til D om shoegazetrekk på plata: 

A) Plata har masse romklang. Alle låtene har dette, men merkes spesielt på «Ember», og på brigden til «ISO»: disse har masse romklang som gjør at hele lydbildet puster. Det at plata er produsert skikkelig, gjør blant annet, at sluttsporet «U.S.D.D.O.S» føles stort. Samtidig gis det plass til teksten og alle instrumentene. 

B) Du flyr og synker inn i en sonisk støyvegg. Hva er det med shoegaze og drømmelandskaper? Her på Chameleon er det blant annet de korte «Drift» og «Flare» som bruker mye reverb, gitardroning og en suggerende flyt. På lengre låter, som «ISO», er det lengden av klangene som gir den et drømmeaktig uttrykk. 

C) Støy som element i låtskrivingen. Hører du på «Bardo» så hører du gnissende gitarer i bakgrunnen, feedbacken på «Elegy» som bruser opp låta, og «Drift», som skaper et svart hull av romklang som suger hele låta opp. Ellers så har du de repeterende lydene eller støyen som gradvis bygges opp på «U.S.D.D.O.S» og som fører den ut til et fullstendig bekmørkt landskap. 

D) Tematikk. Dette kan kanskje være litt pseudovitenskapelig og det er bare å sende inn klager på at dette er en generalisering av sjangeren. Det oppleves at ensomhet, fremmedgjøring og kjærlighet er mye av det som det går igjen. For eksempel ser man dette i tekstlinjer som «Stay here – Won’t you stay – So near – Won’t you wait» på låta «Bardo». Eller så får du temaer om selvforakt for skjebnen din og religionskritikk på «Bishop»: «Tossed in the flame – It’s time to take your turn – Embrace the pain – Endure the fate you earn».

Altså, plata er ikke nyskapende, men heller ikke dårlig. Når det er sagt så er det fokuset på tyngden på flere av låtene som gjorde platen litt forfriskende. Riffene er tunge som ankere. Du hører det tydelig på «Bardo», «Bishop» og den nydelige «Breath». 

Tyngden reflekterer også tematikken på Chameleon. Bandmedlem i Trauma Ray, Uriel Avila forteller at platen først og fremst handler om død: «The theme is death. And a chameleon, like death, can shape-shift in and out our lives in different forms». Å ha et slikt tema på plata gjør at Chameleon passer for deg som føler deg helt alene her i verden og stadig funderer på dine relasjoner, din adferd, dine meninger og din mening med livet.

LES OGSÅ: BRÆKKÆKKEL - Suicidahls