Billy Strings - Highway Prayers

I en verden av popmusikk-parasitter er det forfriskende å høre country og bluegrass skapt av lidenskap og ikke lommebøker. Jeg sikter her til forskjellen mellom musikere som Billy Strings og musikere som Beyoncé og Post Malone.

Det er derimot lett å bli bekymret av de første sporene. Låtene «Leaning on a Travelin’ Song» og «In The Clear» er ikke dårlige lytteopplevelser, men de spiller heller ikke på det som gjør Billy Strings til en interessant skikkelse i country/bluegrass-scenen. Låtene har flinke musikere og godt samspill, men det burde være minstekravet.

«Escanaba» drar deg derimot fort inn igjen. Den første instrumentallåten viser at den musikalske historiefortellingen til Strings lever i beste velgående, og låta byr på en episk krangel innad i besetningen og solister som forteller hver sin historie. Dessverre faller det helt flatt igjen på «Gild The Lily»: En sviske frarøvet sjel og mangel på eksperimenteringen som Billy Strings er så god på. Fremdeles veit jeg ikke hvor Highway Prayers vil. 

Spøkelset av Marty Robbins tar kontroll på «Seven Weeks In County». Bam! Her gjør Billy Strings sin beste Luke Littler-etterligning og kaster låtskriver-dartpilen midt i countryblinken. Jeg har aldri vært i kasjotten, ei heller i den ville vest, men jeg antar sinnsstemningen min hadde kunne fattes slik «Seven Weeks in County» høres ut: desperat og håpløs – men samtidig ganske grov.

«Stratosphere Blues / I Believe in You» gir håp i sine assosiasjoner til psykedeliske-bluegrassmesterverk som låta «Hide & Seek» fra 2021-skiva Renewal. Dessverre ender den opp med å gi deg den samme følelsen som å bestille favorittmåltidet ditt på døra, også har restauranten glemt å krydre måltidet, så alt du sitter igjen med er en blek etterligning og en lengsel etter det som kunne ha vært.

Videre legger «Cabin Song» grunnlaget for en såkalt «purple patch», og det er svært lite å klage på ved de neste sju låtene. Noen av skivas høydepunkt finner man i dette beltet av låter som «Malfunction Junction», «It Ain’t Before» og «Catch and Release»

Sistnevnte låt er ei historiefortelling i countrydrakt på ekte Johnny Cash-vis. Alt fra sound, instrumentering, groove og lyrikk summerer opp hva som gjør en skikkelig låt i denne stilen. Imponerende country-håndverk fra Billy Strings til tross for det stilmessige sidespranget. Ikke minst er teksten morsom i tillegg.

Dessverre kommer en av årets svakeste låter mot slutten av skiva, nemlig oden til djevelens salat, «MORBUD4ME». Her virker det som noen røyket alt for mye hasj og ikke ble fortalt at «nei, å sample at du tar bonghits, og bruke dem som rytmeseksjonen i låta di kommer ikke til å være kult». Denne sample-idéen og måten «budskapet» i teksten formidles gjør «MORBUD4ME» både ekstremt dårlig, og vel så klein. Låta er en stygg flekk i en ellers god diskografi. 

Like etter katastrofen tar det seg fort opp igjen med låta «Leadfoot». Et slags parallelt univers hvor Mad Max tar sted i Appalachene er den beste måten å beskrive denne kanonkula av ei låt. Med gitarfeedback, holkete bilmotor og hektisk banjo kan man råkjøre vekk fra forrige spor. «Leadfoot» står altså igjen som et av flere høydepunkt på Highway Prayers.

De tre siste låtene avslutter i samme stil som resten av albumet: opp og ned i kvalitet. «Happy Hollow» er stilig og burde nok vært det avsluttende sporet, men det bare måtte fylles på med låtene «The Beginning Of The End» og «Richard Petty», som tilføyer veldig lite.

En enormt bra samling av landeveislåter pakket inn i et pledd av musikalsk fyllmasse er dessverre slik Highway Prayers ender opp. Albumet hadde hatt godt av en streng produsent som fikk frem diamantene i kullgruva. Hadde det vært tilfellet kunne jeg sett albumet ende opp som et av mine favoritter fra året, for så bra er høydepunktene på Highway Prayers. Dessverre blir det besudlet av fyllmasse og annet skvip.

LES OGSÅ: Evig Ferie – Klarer meg bra