Black Country, New Road – Live at Bush Hall

Det er gått litt over ett år siden Isaac Wood meldte sin avskjed fra Black Country, New Road (BCNR). Fra enorm suksess til å plutselig stå uten frontvokalist, var bandets fallhøyde stor. Live at Bush Hall inviterer oss med på en intim og konseptuell konsert der BCNR beviser at de fortsatt er verdt å lytte til.

Premisset for konserten er angivelig et skoleball, og rammene er ellers nokså uklare. Likevel gir dette konserten en barnslig glede, som om dette er et nytt og spennende kapittel i karrieren deres som vi får være medå feire. Til å være et band preget av angstfull tematikk, virker motgang å prelle av BCNR som klimaspørsmål preller av en stortingsrepresentant; tross omstendighetene har bandet imponerende nok stablet sammen et helt repertoar flunkende ny musikk på kun et år.

Skiva er på sitt beste når BCNR makter å rive seg vekk fra sentimentaliteten, som i lystige «Across the Pond». Albumet har likevel noen festbremser hvor jeg tar meg selv i å bli noe pinlig berørt. For selv om refrenget i «Up Song», «look at what we did together, BCNR friends forever», er fengende (kan strekke meg til smått sjarmerende) blir det en smule påtatt fra et band som kun har gitt ut to studioalbum.

Selv uten tidligere frontmann Wood låter Live at Bush Hall umiskjennelig som opprinnelige BCNR. Vokallogistikken er finurlig løst ved at samtlige i bandet veksler på å synge, noe som funker overraskende bra. Det er kanskje et slag i magen at Wood ikke er med lenger, men det gir blant annet Tyler Hyde plass til å skinne. «I Will Always Love You» og «Laughing Song» er låter som ved hjelp av Hydes sarte stemme og innlevelse er nok til å bære låtene alene.

Settets andre halvdel byr også på noen smellvakre øyeblikk. I den nesten 10 minutter lange «Turbine/Pigs» vugges vi sakte fram og tilbake til labert pianospill, langsomt ut i en crescendo av slag og støy. Her får vi også noen nyvinninger i et mer abstrakt tekstunivers, noe som kler BCNRs klaustrofobiske lydbilde.

Live at Bush Hall kjemper stadig for ikke å havne i skyggen av tidligere suksess. Likevel er det flere stunder BCNR skinner tross Woods fravær. Etter albumets siste halvdel lurer jeg til og med på om dette taktskiftet kanskje kan ha vært en aldri så liten velsignelse i forkledning – det får tiden vise.