Boris - W

Tidlig markerte Boris seg som et åndelig, andektig og gudfryktig eksempel som et av de ledende bandene i det underjordiske musikkmiljøet i Japan. Trioen fra Tokyo har over 20 albumer, produserer minst to albumer hvert år og arbeider i flere stiler, sjangre og med ulike samarbeidspartnere. De bærer også med kreativiteten til å utfolde seg musikalsk i hvilken som helst retning de vil. Med W, kan musikken oppsummeres gjennom haikudiktet til Basho:

EN ANNEN

Den første morgen i den nye vår

føler jeg mig fremmed

for meg selv.

Gjennom musikk skapes det et bilde som kan beskrives som tårer av blod på første spor «I Want To Go To The Side Where You Can Touch». Det er drømmende melankolske torner av sorg når vokalen synger tittelen. Ekko av effekter skaper svermer av dovenskap og tunge rustne trommer. Tilbakeholdende gitar med drivende suggerende pipelyder som gir et gustent lyduttrykk. Låten ender også uventet.

LES OGSÅ: UKEsjefen er valgt

Skrullete skurring med en snikende tromming og en slu basslinje leder oss til «Drowning by numbers». Her telles det på engelsk og synges på japansk, med vokaler som bukter seg gjennom tornebuskene av synther og støy. Kanskje handler det om tallenes inntrykk overalt som preger oss, enten det er økonomi eller tid. Jeg skulle gjerne forstått japansk! Likevel gir låten et tilforlatelig inntrykk og en mekanisk tåke av tallenes egentlige betydning.

«You will know how (Ohayo version)» er surrealistisk og søvnig. Så søvnig at det svømmer gjennom ørene dine. Gitaren glitrer besnærende og nydelig sammen med de vemodige trommene, og lydene strømmer i bevisstheten og sakte inn i øregangene dine. Det blir surrealistisk når fuglelyder dukker opp og skaper et uskyldig, naivt uttrykk av menneskesinnet, inklusiv naturen.

W kan høres ut som turkis og blått akvarium, fylt med morfin-rock med mekaniske hulrom. Dette gjør derfor W til et unikt album i diskografien til Boris (selv om egentlig all musikken deres er påfallende). Her på denne platen får du et mer tilbaketrukket inntrykk, med en klandestin-stemning som er tydelig i den duggete beskjedne vokalen, som om de har mistet mål og mæle. Boris har ikke mistet mål og mæle. De har derimot på W blitt intime, tenkende og utforskende, som betyr et snedig og vakkert album.