Fieh – III

Min favoritt-årsak til å bruke sjangeruttrykket «mjøsfunk» er tilbake – Fieh har gitt ut nytt album! Den evig fargesprakende oktetten leverer en skive der neo-soul, R&B og pop går hånd i hånd, med et resultat like velpolert som bilen på albumomslaget. Med singlene som ble gitt ut i forkant fikk vi også en smakebit av den retro-futuristiske retningen dette nye prosjektet skulle ta. En del av forklaringen på dette finnes i at bandets designerte synth-trollmann, Kai von der Lippe, har satt et tydelig preg på lydbildet.

Med uimotståelige synthriff i «Judy Law» og fengslende pianoklimpring i «Inbox», fanges en stemning midt mellom fortid og fremtid, som er akkurat der Fieh befinner seg på denne plata. De hyller fortiden med en vaskeekte Soulquarian-groove på «A.T.T», men holder seg i samtiden med tekstlige referanser til Skyrim og Rocket League på «Texas Baby.» Det er noe smått absurd med at disse verdenene møtes på samme prosjekt, men bandet får det til å virke sømløst og naturlig.

Det er også et stort spenn av følelser på denne plata. Drømmer, penger, manifestering og alkoholkultur er alle temaer som blir utforsket. På «Drinking Again» fortelles det om hvordan overflødig alkoholinntak kan prege relasjonen til noen man er glad i. «Streamline» lufter frustrasjon mot bedrevitere som absolutt skal dele sin mening. Samtidig finner man nærmest over-kompenserende glede og velstand på «Supergud», der vokalist Sofie Tollefsbøl forteller at hun betaler husleia med «exposure and flame emojis». Fiehs tredjeplate kan definitivt både få deg til å le og gråte, mye takket være Tollefsbøls skarpe penn og sans for humor.

Store kontraster i følelser og referanser til tross, føles albumet helhetlig. Det er kokt ned til tolv låter, som alle evner å skille seg ut i en allerede knallsterk diskografi. Fieh høres uten tvil ut som seg selv, men ikke uten å ta sjanser. Selv om mye av besetningen er den samme, skiller lydbildet på III seg fra de to tidligere albumene. Det føles som om bandet er enda et steg nærmere å finne sitt eget uttrykk. Hver låt har bøttevis med personlighet, uten å skorte på pop-appell. Riffene spikrer seg i hjernebarken fra første lytt og tekstene har aldri resonnert mer. Om dette er hva «mjøsfunk» er i 2023 er jeg første passasjer om bord på Skibladner.