Florence and the machine – Dance Fever

I en musikkverden som sårt tørster etter nye impulser og originalitet, serverer Florence and the Machine den samme gamle visa. For Dance Fever er absolutt ikke noe nytt fra britene, og føyer seg lett inn i rekka av deres stadige voksende arsenal. Men hvorfor skrive boken på nytt når en allerede har suksessoppskriften i boks?

Dance Fever er nemlig akkurat det en ønsker fra Florence and the Machine. Dansbare rytmer, Welch sin unike vokal som umiddelbart fanger oppmerksomheten og lyrikk som holder deg igjen til både to, tre og ti gjennomlyttinger. Akkurat det de i 2009 høstet pris og ros for med deres debutalbum Lungs.

På lik linje med så og si alt annet utgitt de siste to årene er dette tydelig et pandemialbum, laget i et omfang av krig, sykdom og lidelse. Florence bruker denne konteksten til å utforske sitt eget forhold til artistlivet, og hvordan berg-og-dal-banen hun har befunnet seg i fortsetter å rulle etter nesten 15 år i bransjen. Uten stopp. Selv om hun i 2018, etter High as Hope, sa at det skulle være stopp. Men som hun selv har sagt, drukner en rett og slett i sin egen kreativitet.

I sin helhet føles Dance Fever som en intern drakamp i Florence mellom å fortape seg i dansen og å finne redningen i musikken. Det hele blir en uendelig syklus hun spør seg selv om hvordan hun skal komme seg ut av. Som hun synger på «Choreomania»: «I just kept spinning and I danced myself to death», samtidig som hun på «Free» finner redningen fra sin egen psyke ved å slippe seg løs i dansen. Hennes egen redning er også hennes bane.

Selv om Florence er kjent for å være personlig i tekstene sine, er nok Dance Fever et av hennes mest utleverende og ambisiøse verk til nå. Og det er rett og slett umulig å ikke forelske og fortape seg selv i det.