Fontaines D.C. - Romance

«My childhood was small, but I’m gonna be big!» gaula vokalist Grian Chatten på innledende «Big» på albumet Dogrel, deres første album fra 2019. Siden har mye endret seg. Fontaines D.C. er ikke lenger bare et nytt og spennende post-punk band fra Dublin som spiller skitten og skarp punk- de har rundt 3 millioner månedlige lyttere på Spotify, blir anerkjent som headliners, og bryter barrierer i rocken vi sjelden har sett tidligere. 

Natt til fredag slapp de skive. I dag headliner de Reading-festivalen, ved siden av navn som Lana Del Ray og Fred Again. Fontaines pakker garantert settet sprengfullt av kjente og kjære spor fra legendariske Skinty Fia (2022) og sine to første, velmottatte skiver. Men skal de syreteste det beste fra Romance, har de heldigvis flere gørrbra låter å lene seg på.

På albumet militærstuper bandet i ukjent farvann, både musikalsk og tematisk. Lydbildet blander ufiltrert, energisk post-punk, hip hop, hakket mer uventedt nu-metal og digre progressive låtopprullinger. Denne skiven har masse. Fontaines spikker frem et album som både er intenst, eksplosivt og følsomt på en og samme tid.

Fontaines har utviklet lydbildet sitt for hvert album de har gitt ut, og på denne plata har de turt å være enda mer eksperimentelle enn før. Albumet åpner med titellåta «Romance» - en slem låt, der Chattens redde og Thom Yorke-inspirerte vokal legger seg over en tikkende bombe av et lydbilde. Låta kan minne om tidlig Nick Cave, og hadde føyd seg rett inn i TV-serien Peaky Blinders. Det er en perfekt innledning for den nydelige lytteropplevelsen man kan vente seg.

«Starburster», albumets første singel viste et mørkere, mer kaotisk band enn tidligere. Her får vi både rapping, strykeorkester og en outro med lengtende synging før den avslutter med det ekstremt klistrende refrenget. Skimter vi Korn og Deftones? I så fall rydder bandet nu-metal-terreng fra øverste 90-tallshylle, spekket med angst og uro.

Inntrykket balanseres riktignok av spor som «Favourite», vakre «In The Modern World» og «Motorcycle Boy». Melankolske, tilbakeskuende og myke hyllester av Dublin. Kjærligheten til Irland ble lagt ned som grunnstein allerede i debutalbumet.

Produsent James Ford kan høste kred for nok en velstemt plateoppbygning. Det er elementer fra stadionrock, Arctic Monkeys’ AM-dager, Depeche Mode, Blur og senest: The Last Dinner Party. Progresjonen kommer særlig til uttrykk siste halvdel av platen. «In The Modern World», følges opp av «Bug» og holder nerven elektrosjokket frem til «Death Kink». Deretter legger Ford sansene på is, «Favourite» og teppefall. Mesterlig.

Vokalist Grian Chatten leverer lyd og lyrikk med sin evig karakteristiske vokalstil. Dette sikrer at, selv om lydbildet har utviklet seg til noe adskillig røffere enn Dogrel (2019), forblir den emosjonelle kjernen i Fontaines D.C. intakt som en mumifisert fiken. Fontaines tar tronen som dagens mest spennende rockeband, og igjen har de levert et mesterverk av et album.

Fontaines D.C. fortjener en grammy.