Herman Dune - The Portable Herman Dune, Vol.2

Hver gang en gitar plukkes opp, kan det alltid gi muligheten til å skape en ny Dylan, en ny Paul Simon, en ny Johnny Kontant eller en ny Van Morrison. Eller kanskje bare muligheten til å skape en ny dikter, et levende bilde på americana! Herman Dune er et godt eksempel på hvordan visesanger, americana og den reisende låtskriveren fortsatt lever i beste velgående, enten det er i California eller Paris. The Portable Herman Dune, Vol.2 er en ordentlig lekker reisedagbok.

Albumet starter rett på det levende og lengtende med «My Home Is Nowhere Without Out», der spanske gitartoner, kontrabass, fele og Dune sin vokal forteller om lengsel. For alt han gjør er å lengte til noen, akkompagnert med et vakkert refreng til å male pittoresk, oransje flammende bilder. Der han nevner bosteder, som for eksempel et varehus eller en bolig i Malibu, steder som han uansett ikke vil bo, fordi, som han proklamerer: «My home is nowhere without».

Dune er på reisefot med svingende gitar på «Life on the Run». Med vind i håret skildrer han fra forskjellige kåker og uroligheter av å være strandet i byen der han nesten roper «I come alive on the road». Vi kan hoppe over til «Time of Glory - NYC», der rare fløyter lyder harmonisk med gitaren som klimprer et narrativ om å sove i fremmede senger, shredde på ukuleler, røyke hasj fra Oregon og å lyve for moren din fordi du ikke har råd til kaffe. Ah! For noen eventyr med øl-ånde, svettelukt og reiselyst.

Det er litt sørgmodig, men likevel ikke fullt bravura for tårene med «By the Door of the Temple». Når det er sagt hører man det melankolske i teksten: «A sticker on your notebook. Says; «No more!». What is it written about? Is that about me?». Lekre gitarakkorder med tyngde fra bassen, som lokker skyene på den gråsvarte himmelen med bryggende regnfall til å gråte. Her svinger det fort over til det optimistiske med et fantastisk refreng på «With a Fistul of Faith», der ukulele, mandolin, gitar og elbass skaper ekstase sammen med Dune og Julie Doiron. En folkete hostie av en låt med glør rett fra hjerterota til Dune.

Siden plata nærmer seg slutten kan det anbefales noen få låter til. For eksempel den mer cowboy-balladete låta med utarma gitar og ekko-refreng tilstede på «Sheer Wonder Baby». Eller den europeisk reiseskildringa med hyppige munnspill, der kjærlighet drives framover på kjøret, som er «This Would Never Happen». Eller den nest siste låta «You’re so Far from Me», som er en reverb-drevet ballade med kobberstikk-skildringer fra virkeligheten, dunkel solnedgang og en avsondret tilværelse: «I’m not feelin».

Dune er i samme territorium som forrige plate med samme navn (The Portable Herman Dune, Vol.1), men likevel så er ikke alt resirkulert. Han har friske tekster med stort omfang av bilder og fantaster som drømmer om å snart komme til statene for å svi gummi, og lytte til røkte røster som forteller om svunne tider. Düne er den tertefine sviske som holder vanen sin limegrønn, gitaren stemt og et glimt i øyet for pregnante, gylne låter. Det høres på The portable Herman Dune, Vol.2.