Honningbarna - Soft Spot

Honningbarna har i mange år vært et kjent navn her til lands. I 2022 slapp de det kritikerroste albumet Animorphs, og har siden sementert seg som noe av det beste vi har her til lands. Derfor føler jeg både glede over nytt album, samtidig som jeg er nervøs over hvordan man følger opp prestasjonen Animorphs.

Soft Spot skal vise seg å være et ekstremt misvisende navn. Honningbarna, sammen med produsent Erlend Mokkelbost går fra Animorphs sin flate pedal til å tråkke pedalen gjennom bilen. Ingen andre gjør dette lydbildet av pønk, elektronikk, skeive rytmer, metall og støy i nærheten av så bra som det de gjør.

Albumet åpner med et smell, og hele strekket fra «Alt går over, noe varer» til «Festen som aldri stopper» slår meg i ansiktet med alle grunnene til min kjærlighet for bandet. «Schäfer» demonstrerer den ypperlige kombinasjonen av støy og metall, mens «Amor fati» beviser at Honningbarna ikke lar seg stagnere.

Etter dette stopper det litt, og låtene som følger havner i et rart mellomstadie. Det elektroniske tar overhånd på «God gutt», uten at det tilføyer noe særlig. Phaseren på trommene er kul, helt til den blir slitsom. Mellomspillet introduserer en synthlyd som ikke dukker opp ellers på albumet, hverken før eller siden. En malplassert god idé.

Berg- og dalbanen fortsetter, og «Hvilke splinter» står igjen som mitt personlige høydepunkt fra prosjektet. Den eksplosive produksjonen, energinivået fra utøverne, mangfoldet av sjangerinspirasjon, lyrikken, euforien og desperasjonen beviser alle lovord om bandet. Dette er hvorfor man hører på Honningbarna.

Derfor føles det ekstra kjipt å høre de neste låtene. «Av liv treffer» oppleves som et mellomspill. Det høres ut som om de eksporterte en hel låt, men mistet alt etter introen grunnet teknisk svikt. «King Spud» byr heller ikke på noe nytt, og faller rett og slett ganske flatt med sine delvis klisjéfylte melodier og forutsigbarhet. 

Det oppleves jo strengt å skrive slik om «King Spud» og «God gutt», for hadde låtene vært på skiver fra andre band hadde de nok stått igjen som høydepunkter. Likevel tillater jeg meg å være streng når det er snakk om Honningbarna. Man kan kritisere Real Madrid om de ryker ut i semifinalen av Champions League, da man forventer at de stikker av med seieren.

Det er dog på sin plass å hylle produsenten Erlend Mokkelbost for arbeidet på albumet. Produksjonsnivået er over øverste hylle, og jeg kommer ikke på noe som låter i nærheten av Soft Spot (med Animorphs som det åpenbare unntaket). Bandet leverer på dommedagssounden kun de klarer, og alt i alt er det kanskje bare en streng fans skyhøye forventninger som på unødvendigvis trekker albumet ned.

LES OGSÅ:  Honningbarna - Animorphs