Jacob Collier - Djesse Vol. 4

Multiinstrumentalisten og multikunstneren Jacob Collier har for lengst fått rykte på seg for å være et musikalsk geni. Det er vel fortjent. Hans nyeste album er det fjerde i Djesse-serien. Her har det kreative geniet gitt seg selv friere spillerom enn før. Det er riktignok på godt og vondt.

Førsteinntrykket av albumet er den stjernespekkede lista av gjesteartister – her har nemlig Collier valgt fra øverste hylle. Chris Martin, Stormzy, Lizzy McAlpine og Madison Cunningham er et lite knippe av de man får høre fra på plata. Gjestene gjør stort sett gode opptredener, men de lider samme skjebne som resten av albumet: her er det for mye på én gang. Svingene fra låt til låt er så krappe, og kontrastene så store at man risikerer å bli både svimmel, sjøsyk og overstimulert.

Dette er den uunngåelige kombinasjonen av et musikalsk geni og den digitale tidsalderens ubegrensende muligheter. Den utømmelige nysgjerrigheten og begeistringen for musikk skinner uten tvil igjennom og kommer tidvis til sin rett. Men, halvparten av låtene høres likevel ut som en gjeng elever på musikklinja som nettopp har lært om kvintsirkelen og alle mulige sjangre, hvor de har fått frie tøyler til å rearrangere sine favorittlåter fra The 1975. Det tekstlige føles hult og det musikalske overambisiøst. Nå har riktignok Collier høyere gjennomføringsevne enn funkbandet fra videregående Det finnes nok av høydepunkter på Djesse også.

De beste låtene på plata er de hvor Collier har gitt seg selv en begrenset fargepalett. På låter som «Little Blue» og «Never Gonna Be Alone» klarer den britiske artisten, i harmoni med gjesteartistene, å male vakre musikalske bilder. I tillegg betviler jeg ikke at denne berg-og-dalbanen av et album er et autentisk uttrykk av musikken Collier ønsker å skape. Kanskje er jeg bare en bitter anmelder som vet at jeg aldri vil ha en brøkdel av Jacob Colliers musikalske talent. Samtidig, etter å ha hørt Djesse Vol. 4 sitter jeg fortsatt igjen som svimmel, sjøsyk og overstimulert.

LES OGSÅ: Ariana Grande – eternal sunshine