Julia Holter - Something in the Room She Moves

Julia Holter har siden sin første mesterverk-utgivelse i 2013, Loud City Song, vært på en produksjons-reise ulikt noe annet. Fra førstenevntes lavmælte og melankolske aero-ambiente betraktninger av kjærlighet og hatter, til den absolutt perfekte kjærlighetsoden Have You In My Wilderness, og den impresjonistiske Aviary, er nok dette musikkekvivalenten til Chicago Bulls’ nr. 23 sine år fra 88 til 90. Julia Holter har nok en gang gjort det – dette er det skjønneste albumet utgitt på lenge.

Unikt som Something er, lever Aviary videre i sjel. Bevegende mellom dronende, svevende ambiens og kaotiske, perkussive lydbilder er startskuddet «Sun Girl» gjennomsyret psykedelisk og hypnotisk. Oppfølgeren «These Morning» frydes i et vakkert, ambient kammerjazz-lydbilde og viderefører Holters surrealistiske, innbydende utgangspunkt.

Albumet beveger seg tonalt og rytmisk med uforutsigbare skritt, og terrengene Holter velger virker ofte ukrysselige. Likevel kan en finne skjønnhet i enhver hindring eller uhåndgripelig form. Something er en opplevelse som alltid gir mening. 

Likt hvordan Aviary sin «Everyday Is An Emergency» ble jernveggen mellom det progressive og tradisjonelle publikum, er «Meyou» et minneverdig og provokativt stykke. Med seks minutter droning og mikrotonale, utforutsigbare variasjoner av låttittellen, svøpes lytteren i Something sin forlokkende morfisme. 

Oppfølgeren «Spinning» er svimlende og overveldende. Det er en dans rundt følelser syntetisert av drivende perkusjon, bisarre spørsmål og glitrende musikalsk ekstase. Tempoet tar seg ned på «Ocean», et transcendentalt stykke ambient og en varm omfavnelse før siste innspurt. Et vakkert drone-hav i fusjon med gråtende bølger av synter og fioliner skaper et terreng en ikke kan annet enn å gå seg vill i.

Avslutningsstrekningen fra «Evening Mood» til «Who Brings Me» opprettholder den skyhøye kvaliteten Holter allerede svever på. Kjærlighetserklæringen «Talking to the Whisper» utmerker seg spesielt. På låta uttrykker Holter kjærlighetens destruktivitet, før hun fører lytteren inn i et improvisasjonelt instrumentasjons-landskap som ikke kan beskrives som noe annet en elektrifiserende. 

«Det man ikke kan tale om, må en tie om», eller noe sånt, sa Wittgenstein en gang. Holter har skapt sitt eget språk, og Something lar seg ikke si klart. Meningsskapingen er opp til deg, lytt til Something in the Room She Moves – det beste albumet så langt fra 2024.

LES OGSÅ: Ævesstaden - Folkemusikken definisjonsrammemakere