King Gizzard and the Lizard Wizard – The Silver Cord

Med sitt 25. studioalbum legger King Gizzard and the Lizard Wizard ned gitarene, til fordel for synther, i et av de mer eksperimentelle prosjektene de har begitt seg ut på en stund. King Gizzard er ikke fremmed for å eksperimentere sjangermessig, men denne gangen er det ikke bare sjangere som utfordres. The Silver Cord utfordrer selve albumformatet. Med én utgave på 30 minutter og én på halvannen time, innrømmer også frontmann Stu Mackenzie at bandet trolig utfordrer lytterens oppmerksomhetsspenn.

Først som sist må det nevnes at den gjengse lytter kan nøye seg med å høre standardutgaven. Her finner man sterke spor, slik som det kontrastfulle tittelsporet «Silver Cord». Med en klaustrofobisk karakter underbygget av gitarist Joey Walkers forvrengte vokal føres vi gradvis ut i forløsende synthpop. King Gizzard har tidligere vært innom synthpop-sjangeren med Butterfly 3000 i 2021, men denne gangen er steget over i den elektriske sfæren enda mer omfattende. Her er det flørt med en rekke elektroniske sjangre, fra jungle i «Swan Song» til disco i den avsluttende låten «Extinction». Innspill av krautrocken får vi også med jevne mellomrom. «Gilgamesh» er med sine suggerende modulærsynther og arkaiske tekst en vekker, like mye for dansefoten som for en dyp indre uro.

Den utvidede versjonen av albumet er absolutt et spennende grep, samtidig blir det lengre mellom høydepunktene. De utvidede strekkene, som i all hovedsak er lengre improvisasjonspartier, virker noe retningsløse. Dette oppleves blant annet under «Theia» og «Set», der samspillet er lite dynamisk, og sjelden tilfører låtene noe nytt. Noen unntak er det likevel, som under tittelsporet, der låten gradvis drar ut i lengre trance partier, og bandet virkelig omfavner den hardere elektroniske sounden de tidvis snuser på. 

Ironisk nok oppleves standardversjonen som noe kortfattet og den utvidede versjonen som litt for drøy. Det er kanskje ikke så rart når Gizzard har valgt dette doble formatet. Det er likevel nok av øyeblikk på platen som tyder på at bandet, om de snevrer inn impulsene noe og dyrker denne sjangeren bare litt mer, har enda mer å by på.