Anmeldelse

Lars Vaular - Vintage Velour

Dersom dette er standarden Lars Vaular legger seg på nå, kan han like gjerne legge opp.

Publisert Sist oppdatert

Det er gått fire år siden Lars Vaular sist slapp album. Flere steder alltid fra 2019 kan nå ses på som en advarsel om at rapp-legenden har begynt å miste motivasjonen til å lage god og underholdende musikk. Det er i hvert fall tydelig med Vintage Velour.

Albumet er knappe 35 minutter langt, men det føles uendelig mye lenger. Flere av låtene høres allerede utdaterte ut, og Lars’ ellers elegante lyrikk er ingen sted å finne. «Pene biler brenner penere» gir en tilbakelent introduksjon til resten av albumet som man forventer skal ta seg opp etterhvert. Det gjør det ikke. «Highlifts», «Enveisticket» og «Ventilere» følger alle den samme oppskriften med behagelige dog kjedelige instrumentaler, og kunne like gjerne vært produsert i Garage Band på noens gutterom uten at det hadde overrasket.

Enda verre er låtene «Gass gass» med Angelo Reira og «Kun legender i min kalender» med KAMARA. Det beste måten å beskrive disse låtene på er at de er kleine. Lars Vaular minner her om en forstadspappa med midtlivskrise som forsøker å appellere til ungdommen med det han mener er kul sjargong. Angelo Reira og KAMARA utklasser Lars Vaular, uten at det nødvendigvis betyr at de gjør en bra karakter. Mer trengs egentlig ikke å sies.

Noen lyspunkter er det, da med låtene «Beamet ned fra en annen planet» og «Fatboy Slim» med KAMARA. Førstnevnte har en svevende instrumental med noen spennende synthtoner og Lars gjør det han gjør best, nemlig å bare rappe. Sistnevnte er en stor gospelinspirert klubblåt hvor KAMARAs stemme passer perfekt inn på refrenget. Teksten «eg har kommet en lang vei baby kall meg Fatboy Slim» er derimot et ekstremt billig ordspill på «we’ve come a long, long way together» fra Fatboy Slims «Praise You». Vaular kan så mye bedre, men han lar være å ikke.

Hører man Vintage Velour én gang, har man hørt det nok. Med null gjenspillingsverdi eller eksepsjonelle låter, er albumet definitivt det svakeste i Lars Vaulars diskografi.

Powered by Labrador CMS