Lia Kohl - The Ceiling Reposes

Du er meget dyktig du, du Lia Kohl. Her har du et nytt album. Et meget vakkert album. Et litt sånn nostalgisk album. Du, du som er komponist fra Chicago, cellist, som jobber i jazzen, rocken og den eksperimentelle sfæren. Du som lager hverdagen om til lyd, lyd om til hverdagen og et klenodium av et album. Hva er det The Ceiling Reposes vil med oss? Hvilke rom skal vi se på, se på i taket og høre vakre melodier?

«in a specific room» starter med radioklipp, med dette sitatet: «You can hug, sort of a random stranger, but you would never look into their eyes». Men hvorfor? Cello klimper, vekkerklokkers pling og bakoversynth. Kohl skaper et rom av barndom og nostalgi.

«sit on the floor and wait for the storms» låter med cellovibrasjoner, og sirkelsag-bevegelser i strykeren, kazoo, og en gyngende synthvegg. Lydbildet gir assosiasjoner til at det bygges opp til en storm. Floden kan være det som ventes. Ingenting blir likevel kaotisk ved slutten, alt forblir porselensaktig.

«when glass is there, and water,» tar igjen i bruk radiosekvenser. Denne gangen med et uavbrutt kor med hvit støy. Deretter Cello med pizzicato, lyden av glass, og en tykk tåkevegg av monokrom-synth. Tittelen er avbrutt, men hva menes med komma? Er det noe mer her? Et minne til? Er det noe man venter på blant måkelydene? Deretter skifter man mellom en banjo og mandolin som skiller oss fra sjøen. Blokker av synther. Spørsmål som ikke besvares, men gir mange kreative spillopper i hjernekarbonaden.

«or things maybe dropping» starter med lydbølger gjennom vann. En pianoklang som flyter, og en saksofon som sporadisk skyter i bakgrunnen. En porselenskopp som slås på, akkompagnert av tykke dunk. Lyden beveger seg framover. Lyden oppfører seg som dråper. Eller tårer? Sørgmodig og vakkert? Begge for deg.

«the moment a zipper», blipp, blopp. Gamle arkadebølger av lyd. Videospill. Cello som lager lange penselstrøk. Ut og inn av bildet med støy, hvitstøy og lakenstøy: myke dirr.

«became daily today» starter på en arbeidsplass. Radioen kommer på, og følgende ord kommer ut: «like you always do, and then you stay up late [...] today I assaulted you in public, and tomorrow I say how much shall I make out for I assaulted you yesterday». Det er vakre synther som glimmer, såpebobler og cello. Coitus interruptus av lyd og sporadiske lydklipp.

«like time (pretending it had a human body)» er siste låt. Det er mindre radio denne gang, metriske synther, og en manipulert og barneaktig ståltromme.

Albumet er oppe for tolkning. Er The Ceiling Reposes lyd for lyden selv, en reisedagbok, eller mimring over tragedier, nostalgi, naturen sitt forfall. Dette er et meget godt håndverk av Lia Kohl, og anbefales til alle som liker drømmedagbok-, collage-, ambient- eller bare musikk.