Maggie Rogers – Surrender

Surender er Maggie Rogers' andre album etter debuten Heard It In A Past Life, som førte til både Grammy-nominasjoner og et kredibelt indiefolk-rykte. Det kan umulig ha vært enkelt å bli en viral sensasjon over natten, og den plutselige stjernestatusen med en påfølgende headliner-turnéen satte sine spor. Rogers ble utbrent, gikk under jorden (eller, flyttet hjem til foreldrene) og meldte seg like godt opp til fag ved prestisjetunge Harvard.

Men så stupte verden inn i en pandemi som skulle vise seg å bli et kreativt vendepunkt for henne. Mens debutalbumet var folkete, elektronisk og hipt, virker hun tryggere, sterkere og mer selvsikker på Surrender. Det er følsomt og stort, såvel tematikken som produksjonen og arrangementene. Det er øyeblikk her hvor hun virker tom, så tom at alt som er igjen er å skrike, før hun i neste øyeblikk henter seg inn igjen og fremstår som en moden og reflektert låtskriver med all verdens selvtillit.

Uansett, albumet er en glad-trist berg-og-dal-bane, et koffeinkick, lydsporet til en ny forelskelse, en samling av minner som flasher foran øynene dine like intenst som et barn på en trampoline. Eller, det er i alle fall det albumet er for meg, en påminnelse om å nyte menneskene, minnene og øyeblikkene som gjør at du smiler, for det er alt vi kan gjøre i en verden som går til helvete. Ved å gå bort fra folk-uttrykket til fordel for et mer alt-rock-/poplydbilde klarer hun å bevare særegenheten, samtidig som hun fremstår som det litt bøllete søskenbarnet til Fiona Apple, eller en Alanis Morissette for det 21. århundre, og det kler henne.

Åpningssporet på albumet er «Overdrive». Den handler om – ah – den skjøre, vakre ungdomskjærligheten, om de to som går rundt i timevis bare for å snakke, den følelsen av å vandre på måfå uten et ønske om noe annet enn å høre en annen person føle, snakke og puste. Om hvor ekte den føles, den simple, nye kjærligheten.

«That's Where I Am» er storylinen til din neste romcom-favoritt: en morsom og skarp historie om vennen som ble en kjæreste etter mange år. «You never touched me, but I felt you everywhere», synger hun om sinnet som bygger seg opp mot en person, som etter flere år fortsatt ikke ser deg, ikke elsker deg. Her er Rogers Alanis Morissette-sint, og både stemmen og låten kler det utrolig godt. Mon tro om vi ikke har en ny «You Oughta Know» her, et lite «anthem» for den kjipe kjærligheten.

Singelen og en av de mer popete låtene i dette snodige kjærlighetsbrevet til verden er «Want Want», som handler om en jente som dater en av musikerne i bandet. Ja, den klisjeen. Fortellerstemmen er livredd for at noe skal gå galt, slik som alle hennes tidligere forhold har gjort; man vil ha det man vil ha. Du har skjønt tegninga nå, sant? Surrender er fylt av slike øyeblikk, der sterke, nære og utleverende tekster er pakket inn i et kalkulert, gjennomkommersielt lydbilde, som fra nær sagt alle andre artister ville blitt et kynisk og kalkulert makkverk, men som hos Maggie Rogers blir en varm, svøpende fortellerstemme inn i natten.

Min personlig favoritt er «Anywhere With You». Den handler om at det har vært noen bedritne år, men endelig har hun funnet den personen hun vil flykte med, uansett hvor og når. Rogers beskriver en altoppslukende kjærlighet på den beste måten. På et punkt skriker hun så sårt og dypt at man dras rett inn i den følelsen av at kjærligheten også kan være skummel. Er denne personen klar for meg og all min bagasje? Låten glir over i den tandre, Taylor Swift-aktige «Horses», som Rogers selv forklarer er noe av det mest sårbare hun har skrevet, og som også er et av albumets høydepunkter.

«Shatter» er en perfekt beskrivelse av en slags overfladisk håpløshet. Verden endrer seg, men hun bryr seg ikke, alt som betyr noe er den hun elsker. Hun hadde gjort hva som helst bare for å være med den personen, uansett om det nesten dreper henne. Så kommer bridgen og det virker som vi får et lite innblikk i hvordan hun egentlig har det, bak den harde fasaden. «I'm scared and I've got all this anger trapped so deep inside. That started burning the summer my heroes died. And I just wish that I could hear a new Bowie again». Du og jeg, Maggie, du og jeg. Hun er redd. Alle dør, til og med David Bowie. Dette er emo og dødsangst, pakket inn i et synttungt 80-talls lydbilde. Genialt.

På «Honey» synger hun til sin kjære at han (eller hun, her er Rogers befriende hemmelighetsfull gjennom hele albumet) skal fortelle henne hvordan det er på den andre siden av døra, den andre siden av livet. Det er en kul måte å beskrive frykten for å miste alt. Hvor befriende deilig det kan være å falle uten at noen er der for å ta imot. «Honey» fader inn i «Symphony», som er en slags vuggesang der hun beskriver følelsen av tomhet og tankene som hamrer og lager støy i hjernen din. Rogers skriver ekstremt intimt og lar lytteren bli kjent med henne, så vel som personen hun så gjerne vil hjelpe. Man kan nærmest føle på begge fortellerstemmenes tristhet og bønn om hjelp i denne låta. Hun avslutter med å si at dette takler du, pust. Pust. Pust. Trøst og forløsning, til slutt.

Siste låt, «Different Kind of World», er vakker i all sin simpelhet. Her spør hun hvor mye pandemien har endret oss og hva slags verden det egentlig er vi bor i. Det er en sang for vennen hun ikke har møtt enda, kanskje for en person som enda ikke er født. «When we're ridin' all together, I'm a different kind of girl», synger hun før det braker ut i et crescendo av musikalsk sinne. Pandemien var kanskje starten på slutten? Det gjør vondt å tenke, vondt å føle på hvor mye av dette som er vår egen feil. Vi har kun oss selv å skylde på. Det er harde, men å, så treffende ord.

Rogers har med Surrender skrevet en hyllest til kjærligheten i angstens tidsepoke, svøpt inn i et avhengighetsskapende, snasent alt-rock teppe. Takk for følelsene, Maggie.