Måneskin - Rush

«Når skipet er sunket, vet alle hvordan det kunne vært berget» er et italiensk ordtak som kan omfavne denne middelmådige, råtne grapefrukten fra det høythengende treet som produserte noe skikkelig muggent: Rush. Måneskin, bandet som forventet seg spotlyset herfra (Roma) til månen, måtte dessverre mellomlande i Middelmådig-land sammen Weezer sine Vivaldi inspirerte årstidsalbumer og med det forfrosne liket av Red Hot Chili Pepper-plata som var et nostalgisk vakuum.

Først og fremst må det nevnes at det er lite italiensk på denne plata. «OWN MY MIND» er som en humpende, renslig, og renavlet dromedar. Alt av rocken er her, men gørrkjedelig og det sensuelle er like mislykket som ei eldre tante som prøver seg på striptease på badet til eksen. Alt er bleikt og fullt av klor. Dermed kommer det verste: metarock. Hvordan klarer «GOSSIP» med Tom Morello å høres ut som det de gjør narr av? De synger om sladder, men skaper tomme ord.

Når det er sagt, er ikke «TIMEZONE» bedre (ja, som du har merket er alle låtene i CAPS LOCK). Damiano David er kåt og alene, som resulterer i en typisk syteballade uten nyanser. Den virker litt grisete egentlig, fordi alt han vil er å pule? Det kunne vært verre da, som med låta «BLA BLA BLA» hvor de prøver å håne den Britiske musikkindustrien. Det blir keitete og bittert, som noe Oasis kunne ha gjort. Ignoranse er nøkkelordet!

På tross av tanken om denne plata ikke kan lukte mer som svidd hårgele, blir den ikke bedre. De eneste gullkornene er «GASOLINE», med kul bass, og «KOOL KIDS», hvor det høres ut som de har stjålet vokalen til Sleaford Mods. Alt annet er flaut, og det går fra gullkorn til rock&roll impotens! Trist er det også at bare én låt er på italiensk, «IL DONO DELLA VITA». Til tross for at språket leverer, er det like livløst som Pavarotti sine tånegler: forganget.

Til slutt vil jeg bruke enda et italiensk ordtak: «Det er de stille menneskene som gjør arbeidet». For det første har disse parasittene livnært seg på den gjennomsnittlige arbeidende bonde fra Italia. For det andre ligger det sannsynligvis industrielle markedskrefter bak produksjonen. For det tredje må du enten være engasjert, original eller stygg for å lage god rockemusikk. Alt annet gjør at vi synker i en letargisk og kataleptisk tilstand av konsumerslaveri: vi blir bavianer som blir dominert av den største bavianen.