Museum – Ord som bare voksne kan

I 2021 startet seks musikkvitenskapstudenter fra NTNU pop/vise-jazzprosjektet Museum. To år senere gir de ut sin debut-EP Ord som bare voksne kan og utgivelsen viser at dette er et modent band som har en spennende framtid foran seg.

Hverdagsfilosofi i ulike former er et gjennomgangstema på albumet. På åpningssporet «Vanlig» blir vi servert filosofiske betraktninger om hvor vondt det kan gjøre å være ærlig. Tittellåten skildrer en person som virker tilsynelatende vellykket og perfekt, men som «ikke er der når det er dårlig vær». Musikalsk gjenspeiles denne filosoferende og undrende holdningen, for eksempel i «Hun sa, har sagt» der svevende gitarakkorder blir akkompagnert av lekkert trommespill fra Max Aakre Kristiansen. Interluden «Tenke pause» består kun av filtrert piano og er det mest drømmende øyeblikket på EP-en, mens arpeggierte pianoriff bygger seg opp i kaskader på «Vanlig». Selv om mange av låtene er utflytende instrumentalt, forankres de alltid av stramme arrangementer og bunnsolide prestasjoner fra alle i bandet.

Sporlisten er kort, men variert. «Vanlig» drives fremover av bongorytmer, og toppes med innbydende improvisasjon av pianist Aslak Trønsdal Lyngstad. I denne låten hører man innflytelse fra latinsk jazz, mens med «Ord som bare voksne kan» er vi over i et indiepop-landskap. Lydbildet i denne låten består av klare, jangly gitarriff og leken bass, og det er fristende å trekke sammenligninger til Vampire Weekend og deres utsøkte album Father of the Bride fra 2019. I likhet med Vampire Weekend låner Museum inspirasjon fra forskjellige sjangre som art pop, soul og afropop, men har et mer lavmælt uttrykk som ligger nærmere jazzen.

Vokalharmoniene på skiven må også trekkes fram. I «Vanlig» og «Hun sa, har sagt» bidrar Maria Fidjestøl og Iva Krane med tette vokalharmonier som gir assosiasjoner til No. 4, og det låter bare veldig kult og uanstrengt. Her høres det ut som de fleste i bandet er med og korer, og det gir låtene litt ekstra energi og driv. Låtene blir nemlig tidvis repetitive og stillestående når vokalharmonien ikke er tilstede. «Dvele ved det» har et tilbakevendende motiv der Jakob Kverndokks klingende gitar og myk Rhodes spiller luftige melodier som bassist Gael Peebles får leke seg over. Motivet er nydelig spilt og føles friskt første gangen, men ved femte repetisjonen har det utspilt sin rolle.

Dette blir bare flisespikkeri. Ord som bare voksne kan er en knallsterk debut av Museum, og jeg gleder meg til fortsettelsen.