Anmeldelse:

Sondre Lerche - Avatars of Love

Avatars of Love er så intelligent, vakkert og storslagent som popmusikk kan være.

Publisert Sist oppdatert

I mange år var Sondre Lerche en sjarmerende indiepop-artist som absolutt hadde meloditeft og formidlingsevne, men som kanskje manglet et litt sterkere fokus i utgivelsene sine. Med den herlige Please, Pleasure og Patience-trilogien, sammen med drøssevis av fantastiske konserter, fant han virkelig sin nisje i det norske musikklivet. I dag er Avatars of Love ute, og overgår alt han tidligere har gjort.

Du har mest sannsynlig allerede hørt at Avatars of Love er et mesterverk. Dobbeltalbumet har allerede blitt hyllet med store ord av så og si alle musikkskribenter her til lands. Etter å ha hørt gjennom det noen ganger er det umulig å ikke stille seg bak hyllesten.

Dette albumet er et halvannen times langt kjærlighetsbrev til musikk. Her møtes musikalske inspirasjonskilder på helt nye og grensesprengende måter, i komposisjoner og arrangementer i verdensklasse. Det er en raffinert, dyp og elskverdig samling av alt fra indiepop til tin pan alley-jazz, fra sør-amerikansk popmusikk til ambient og elektronika. Likevel låter alt Sondre Lerche.

Mer enn noe annet tar Lerche seg svært god tid på Avatars of Love. Han utvikler hver melodi, hvert riff og hver idé lenge nok til at hvert eneste klimaks og refreng blir enormt tilfredsstillende. Albumets lengde er et resultat av nettopp dette. Det er så mange idéer her at det ville blitt fullstendig overveldende om albumet og låtene hadde vært kortere.

Ta for eksempel «Guarantee That I`d Be Loved». Det er en slående vakker, melankolsk visesang med intet mindre enn syv ganske så like vers. Gjennom disse versene rekker Lerche å introdusere strykere og synter som tar arrangementet og historien som fortelles til nye høyder. Det samme gjelder for «Now She Sleeps Beside Me», der samtidskomponist Øyvind Torvund stiller med et strykearrangement av en helt annen verden.

Sondre Lerche viser seg fra sin mest poetiske side her. Tekstene treffer så utrolig godt, fra surrealistiske bevissthetsstrømmer og mystiske observasjoner på «Dead of The Night» til snerten formidling av musikalske inspirasjonskilder på tittelsporet. Sistnevnte er så intelligent gjennomført at man ikke kan gjøre annet enn å glise fra øre til øre. Samtidig er det merkelig rørende å høre «Signs» av Drake og «Signs» av Snoop Dogg, nevnt så tett opptil William Basinskis ambientklassiker The Disintegration Loops.

Om Avatars of Love er for alle, er vanskelig å si. For de mest eksentriske blant oss vil det kanskje være litt for tilgjengelig, mens det for andre vil være for eksperimentelt og overveldende. Jeg mener likevel at dette albumet fortjener et forsøk av alle ulike lyttere, fra de aller største nerdene til den mest hitslukende gjennomsnittslytter. Det er virkelig så bra.

Mesterverk er et ord som burde spares til album som Avatars of Love. Det er en ambisiøs og eksperimentell, men også fengende og rørende triumf som kommer til å stå igjen som en mastodont i norsk musikkhistorie. Da er det vanskelig å ikke hoppe på toget av anmeldere som allerede har badet det i hyllest.