The Last Dinner Party – Prelude to Ecstasy

Bandet har allerede høstet prestisjetunge Brit rising star award 2023 og BBC Sound of. I 2022 varmet de opp for Rolling Stones i Hyde Park. Med to låter solgte de ut konserter. Forventningene har vært av kosmiske dimensjoner før plateslippet. 

Briter lar aldri klasse forbli udiskutert. Vokalist Abigail Morris gikk på den svindyre privatbarneskolen Bedales (et semester skreller deg for en kvart million). Samtidig har bandet steget tilsynelatende uanstrengt til toppen av den britiske rockescenen. «Nepo-child» og «industry plant» er blant de øverste treffene på Google. 

Det minner om pappagutt-stempelet The Strokes fikk tidlig i sin karriere. Islands records og Q prime har sørget for god dekning av de første låtslippene. Men du verden så fete de to første singlene var. Og enda bedre: albumet skuffer ikke. 

Skiven åpner med grandiose strykere på «Prelude to Ecstasy» – dette er første sats fra et band med teatralske ambisjoner. «Burn Alive» fortsetter, spekket med temposkifter, bakoverlente basslinjer og Morris’ erke-londonske vokal. 

Bandet viser også at de mestrer lange, progressive låtopprullinger. «Caecar on a TV Screen» kulminerer i et mektig sammensurium av riff, perkusjon og strykere. Ledende gitarist Emily Roberts leverer soloer av høy kvalitet. 

Melodramatiske «On Your Side» gir gitarene mer plass og fletter herlig inn de diskrete, oppstykkede trommene til det nyeste medlemmet Rebekah Rayner. Sangen sildrer ut i langstrakte, vakre, neo-psykotiske harmonier. «Gjuha» er en lignende pauselåt. Deretter sparkes hitparaden i gang. Høydepunktene er «Sinner», «My Lady of Mercy» og «Nothing Matters». 

Jeg er villig til å se forbi nepotismen. Den første singelen bandet slapp, «Nothing Matters», er en deilig låt. Hvis bandets umiddelbare suksess følger produksjonen av bare denne ene låten så, ja, da fortjener de det. Den ABBA-lignende åpningen leker med gothete, hodebankende bakfullhet. Deretter tar en kompromissløs vuggende tromme over, før produsent James Ford slipper løs refrenget. Fra første gjennomlytting skimter du svette klemmer og glisende festivalfjes som gauler teksten, med fjerne blåsere i bakgrunnen.

Skivens lydbilde er en sjangerboblende gryte. Vi smaker Florence, Alexandra Savior, ABBA, Bowie, med noe heroisk feministisk krydder. 

All ventingen har vært verdt det. Jeg tror på tittelen; dette albumet er bare en forsmak av ekstasen vi har i vente.

LES OGSÅ: The Smile – Wall of Eyes