Anmeldelse:

The Living Earth Show & Samuel Adams - Lyra

Kremhvit eksistensmeditasjon med glatte hudtoner i essens av grantre eller japansk lønn. Det anbefales å drømme, ikke lytte.

Publisert Sist oppdatert

Hvem er The living Earth Show? Duo fra Amerika, som fremmer progressive kjerneverdier musikalsk i form ved å eksperimentere med det klassiske musikalske uttrykket og inkludere deltakelsen av flere LGBTQ+-musikere. Denne gangen i selskapet hos Samuel Adams en komponist fra San Francisco som har skrevet verket i sin helhet. Det som Lyra er, er essensen er tomheten av stranden der føttene vanker i den myke sanden, bjørketrærne som huler ut stillheten eller drømmen der ingenting blokkeres av fasader.

Ut av de mosegrodde slørene og hvite marmorringene finner man en hel sekvens med åtte statser under tittelen «Wedding». For som alle andre naturlige menneskelige aktiviteter er dette også preget av pragmatiske hendelser og ambivalente raptuser. Pute-marimba, en silkemyk gitar og senere flere teksturer mot hverandre i hvite roser av fagerhet eller oppråde dissonanser.

LES OGSÅ: Beach House - Once Twice Melody

«Surface Down» & «Canopy» er viktige spor med hvert sitt uttrykk. Den første nevnte med kromatiske trappetrinn med elektronisk hvit støy med pikante klanger og en pirrende avslutning i melankoli. Den andre nevnte med uklare forurensende sjøklanger i elektroniske veggtepper. Gitaren med innspill fra elektronikk som virker naiv, flytende og gold, til tider disharmonisk i det tomme rommet av ubevissthet.

Et annet spor å påpeke er «Hades and Persephone» som er en rolig drømmereise, kanskje til klostrene i Bhutan. Langt borte i endeløse rytmiske klokkespill, mikroskopiske cymbaler og triangel suggesjon. Kirkegården er tom og ingen besøker den marmorhvite graven til din nærmeste bekjente, kanskje deg selv i en sørgmodig fri-ferdighet, som ender i stille rytmer og ambivalente hud-klanger.

Våre mål for karrieren, tingene og tankene om andre, der det sakte kryper en forloren følelse av død, kan ta en pause. En bedagelig nytteløshet som et skadet dyr under anestesi, som i det bleke intet, til slutt omfavner oss. Hvorfor ikke bare glemme tankene. Målet om intelligens er unødvendig når de virkelige frie tankene er i huden og under jorden. Ikke glem at det er i musikken også. Lyra er jordnær, drømmende og utfoldende.