Tigran Hamasyan – The Bird Of A Thousand Voices

Et velkledd publikum sitter i taushet og venter på at den mørke konsertsalen skal fylles med lyd og lys. For musikkverdens heroinister – skribenter, mediefolk, komponister og andre entusiaster som har latt seg selv gå over til tyngre stoffer – er Holland Festival i Amsterdam et høyt ettertraktet opium.

Festivalen for samtidsmusikk og scenekunst har tidligere hatt besøk av komponister som Karlheinz Stockhausen, Terry Riley, Ryuichi Sakamoto og Alban Berg. Disse navnene er kanskje ikke tabloidmateriale, men blant akkurat dette publikummet vil en slik historikk naturligvis føre til høye forventninger. Om jeg selv kan anses som en musikknarker, er i hvert fall mine abstinenser tilfredsstilt. Øredøvende applaus tilsier det samme om resten.

Dette er ikke en konsertanmeldelse. Men, å vurdere Tigran Hamasyan sitt nyeste album The Bird of A Thousand Voices basert bare på musikkstrømmetjenestenes innskrenkede rammer ville vært en urett mot prosjektets størrelse. 

Med dette multimodale prosjektet står den armensk-fødte pianisten og komponisten ikke bare for en plate med spilletid på over 90 minutter, men også en omfattende teatralsk forestilling, en kinetisk kunstinstallasjon, et sett med kortfilmer, og til og med et dataspill. Disse elementene går sammen for å tjene ett formål: å skildre det armenske folkeeventyret Hazaran Blbul.

Et prosjekt av en slik størrelse er naturligvis ikke utført alene, og med seg har Hamasyan en gruppe med dyktige kunstnere og musikere. Spesielt den nederlandske filmskaperen Ruben Van Leer ser ut til å ha spilt en viktig rolle i utformingen av prosjektet – kanskje en av grunnene til at urfremføringen av prosjektet foregikk i Amsterdam og ikke, som kanskje hadde vært mer passende, på en armensk fjelltopp.

De visuelle elementene i prosjektet, kombinert med et sjangeroverskridende lydbilde som, blant annet, tar inspirasjon fra armensk tradisjonsmusikk, gjør likevel mer enn nok for å plassere lytteren i et særegent landskap.

En vurdering av prosjektets tilknytning til armensk tradisjonell kultur bør nok etterlates til antropologer og kulturhistorikere, og ikke musikkjournalister. Men, med Hamasyans mange dissonerende harmonier og taktarter bare en matematiker kunne danset til, er det passende å nevne den mest kjente fremstillingen av denne tverrkulturelle ildfugl-mytologien. Igor Stravinskij sin ballett Ildfuglen fra 1910 lekte også med den etablerte musikkens rammer med den hensikt å formidle dette mytologiske vesenets intensitet.

En direkte sammenligning mellom Hamasyan og Stravinskij ville ikke vært rettferdig mot noen av dem. The Bird of A Thousand Voices har nemlig elementer Stravinskij aldri hadde tilgang til på starten av 1900-tallet: blytunge fuzz-riff med smak av kjetting, storslåtte synth-landskap som får innsiden av hodeskallen til å føles større enn den egentlig er, og den ustanselige djent-trommisen Matt Garstka fra metall-bandet Animals As Leaders. 

Dette er en plate som appellerer til både heroinist og avholdsmann – som stimulerer både hjerne og hjerte. Og det er en plate som, til tross for sin relative sneverhet og kompleksitet, er overraskende tilgjengelig. 

LES OGSÅ: Hyper Gal - After Image