Westside Gunn, Conway The Machine, The Alchemist - Hall & Nash 2

Oppfølgeren til Hall & Nash fra 2015 er nå ute som en forsinket julegave på tampen av 2023, og denne gangen står The Alchemist bak instrumentalene.

Det er helt klart produksjonen til Alchemist som skinner sterkest på dette prosjektet. Albumet åpner med låten «Introduction», hvor dramatiske pianoakkorder og rullende trommer setter en filmatisk stemning umiddelbart. Dette står i kontrast til Westside Gunns slentrende flow og flere adlibs der han og Conway får demonstrert rulle-r og pistolskudd-imitering på ypperlig vis. Adlibbene er gøyale og tilfører mye personlighet til platen, men ender tidvis opp med å ta fokus vekk fra tekstene og instrumentalene.

«Fork In The Pot» med Schoolboy Q er mer atmosfærisk, med synt-pads som svøper inn hardtslående trommer og det repeterende pianoriffet i et varmt teppe. På tekstsiden reflekterer Westside Gunn rundt sine erfaringer med doplanging, og hvordan hustler-tankesettet og instinktene hang igjen lenge etter at han hadde lagt opp. Det hele toppes med et rått gjestevers fra Schoolboy Q, som løfter «Fork In The Pot» til høydepunkt-status.

Et annet høydepunkt er «94 Ghost Shit», som begynner med en bibelreferanse («let there be light, and there was light»), før vi introduseres for nifs synt og gåsehudfremkallende fløyter. Gjennom hele albumet er det mørke, klaustrofobiske lydbildet dominerende, tungt inspirert av New Yorks boom bap. Her har The Alchemist virkelig truffet blink, samtidig som han klarer å holde på interessen til lytteren med uventede sampler og interessant effektbruk.

På rapfronten er det Westside Gunn som leverer best. Conway The Machine er et par knepp under broren rapmessig. Spesielt virker det som Conway ikke er interessert i å endre flowen sin, noe som kunne gjort rappingen hans mer interessant å høre på. Tendensen til å gå opp i tonefall på slutten av hver setning som han gjør på «Fork In The Pot» blir noe slitsom i lengden. Desto klarere blir det hvor ensidig rappingen til Conway er når Schoolboy Q utklasser ham senere i låten.

Også sangforsøkene til Westside Gunn og Conway faller gjennom. Tydeligst på «Fuck & Get High», hvor lala-syngingen på hooket er et eneste stort irritasjonsmoment. Syngingen er nok ment å være et humoristisk lyspunkt i et ellers bekmørkt lydbilde, men ender opp med å provosere. Bedre blir det på neste låt, angstfylte «Judas». Her sitter rappingen igjen i høysetet, og spesielt verset til Conway utmerker seg positivt. Siste låt ut er «Hall & Nash 2», hvor western-film-dunsten i lydbildet minner om lydsporene til Ennio Morricone. På snaue to minutter, og med en litt for repetitiv og retningsløs instrumental, føles dog ikke låten helt som den avslutningen platen fortjener.

«Hall & Nash 2» er et helt greit album med noen svært imponerende instrumentaler fra The Alchemist. Det er ikke blant Westside Gunns beste prosjekter, men absolutt gjennomført fra start til slutt.

LES OGSÅ:  King Gizzard and the Lizard Wizard – The Silver Cord