Xiu Xiu - Ignore Grief

I over 20 år har Jamie Stewart og Angela Seo utfordret rock- og popmusikkens grenser, men på Ignore Grief forkaster Xiu Xiu alle tradisjonelle låtskrivingsregler og naive gleder. Deres nyeste tilskudd til deres stadig mer omfangsrike og varierte diskografi, Ignore Grief, er uten tvil deres mest hensynsløse og blasfemiske eksperiment til nå.

Albumet åpner med «The Real Chaos Cha Cha Cha». Usikker droning, skrikende alarmer og brutale oljetønne-slag ønsker lytteren velkommen til menneskeskapt terror. «Take it personally/ When I kill myself in front of you» sier Seo før låta bryter ut i total kaos, og det er like fantastisk som det er skremmende. «666 Photos of Nothing», «Maybae Baeby» og «Tarsier, Tarsier, Tarsier, Tarsier» utforsker videre misantropiske elendigheter og maler fler motbydelige bilder med stor suksess.

Halvveis inn i albumet kommer låta «Pahrump». Den gir lytteren et sonisk pusterom, men er ikke noe mindre frastøtende i natur enn andre numre på Ignore Grief. Det er med skjelvende atmosfærer, dempede vokaler og en saksofon i kvelertak at stykket er mer krypende og impresjonistisk i sin vemodighet.

«Dracula Parrot, Moon Moth» er lik i sitt uttrykk, men fungerer rett og slett ikke like bra. Ignore Grief sitt lydbilde kan til tider føles noe repetitivt, og albumets andre halvdel preges litt for ofte av ideer som tidligere har blitt gjennomført på bedre vis.

Den 8-minutters avslutningslåta, «For M.», er et siste sjelstøt før Stewart og Seo kaster lytteren i grøfta. Første halvdel er kaotisk og fragmentert, både sonisk og lyrisk. En drone avløser dette kaoset, og stiger mot skyene i de resterende minuttene av albumet. «For M.» er et amalgam av Ignore Grief sin eksistensielle, brutale terror, og prikken over en stygg, stygg «i».

Xiu Xiu viser på Ignore Grief at de fortsatt kan og tør å provosere. Deres nyeste album er et noe ujevnt, men likevel et svært effektivt uttrykk av terror og smerte verdt å erfare.