Yung Lean & Bladee - Psykos

Bladee og Yung Leans innflytelse og betydning for nåtidens hiphop er ubetvilelig. Med Lean sin innflytelse på cloud rap med mixtaper som Unknown Death 2002 og Bladees avantgardiske, intoksikerte grensesprenging av hip-hops estetiske muligheter, er det vanskelig å se for seg hip-hop i 2024 uten disse svenskene. 

Likevel har de aldri passet inn som “rappere”. På deres første, lenge etterlengtede samarbeidsalbum, Psykos, tar de et stort steg ut av hiphopens land og inn i rockens alternative avdeling. Resultatet er dessverre kjedelig og uinspirert. 

Bladee og Lean introduserer oss til et poetisk uttrykt ønske om en utgang fra vår onde helvetes-verden på åpningslåta «Coda». Vakker kammermusikk geleider guttenes poesi, men teksten høres fortsatt noe ut som to internett-ungdom som nettopp har lest en Wikipedia side om antinatalisme. «Ghosts» viderefører denne lyriske overflødigheten, med elementære beskrivelser av et typisk «du er farlig for meg, men jeg elsker det» narrativ. Låta inkluderer også et av de verste Lean-versene noen gang innspilt. 

Bladee-produsent Whitearmor eller Leans Gud er ingen steder å finne på krediteringen til Psykos: Palmistry og silent$ky står for produksjonen her. Et gjenklang-vått gitar-lydbilde preger skiva, og kan assosieres til sjangre som «post-punk» eller «gotisk rock». 

Dessverre provoserer det ikke frem noe enormt positive reaksjoner. Utvilsomt er det vel-produsert, men likeså er det udetaljert og fargeløst. I tillegg faller Bladees autotunede vokaler og Yung Leans monotone stemme flatt mot lydbildet.

Kvaliteten tar seg smått opp i andre halvdel. «Sold Out» høres ut som et elendig forsøk på å lande på en NRK P3-sending i 2013 og «Enemy» er et overprodusert rot av en intet-låt. «Hanging From The Bridge» har et mer lavmælt lydbilde, og resultatet er tidvis skjønt. Samme kan sies for avslutningslåta «Things Happen», Pyskos mest gjennomførte låt. Lyrikken er minimalistisk, og lydbildet er detaljert og interessant – her finner de en stil som passer til dem. 

Leans «Blue Plastic» fra 2019 var en fantastisk låt, og store deler av hans arbeid under jonatan leandoer96 har fungert godt. Bladee og Yung Leans rocke-prosjekt er ikke et dødfødt prosjekt. Psykos, derimot, står ut som et halvkokt eksperiment, hvor sluttproduktet på paradoksalt vis er lite utfordrende og forglemmelig.