En ouliposk bestselger

Det finnes en 300-siders roman, oversatt til flere språk, som aldri bruker bokstaven «e». Og det finnes en novelle der ordenes lengde, det vil si antall bokstaver, samsvarer med de 3835 første sifrene av pi. Det finnes til og med en diktsamling der linjene i hvert dikt kan bytte plass med linjene i alle de andre diktene, uten tap av rim og rytme. Slik kan den flittige leser pusle sammen hele hundre billioner unike dikt, gitt nok etter fritid.

Felles for alle disse verkene er at de er skrevet av forfattere i gruppen Oulipo, et akronym for «Ouvroir de Littérature Potentielle» eller «Verksted for potensiell litteratur». Oulipo-forfattere leter etter nye skrivemåter ved hjelp av regler, for intet er vel så befriende som begrensninger. Et annet fellestrekk ved de fleste av disse forfatterne, er en viss mangel på kommersiell suksess – det virker som om folk flest foretrekker krimromanene sine med «e». I denne sammenheng er Anomalien, den siste romanen til Oulipos sittende president, et unntak.

LES OGSÅ: Nye strømmålere gir dyrere strøm for studentene

Anomalien følger elleve figurer, blant annet en karrierejagende advokat, en leiemorder og en nigeriansk popsanger. Etter en novellesamling-aktig første del blir det klart at alle figurene på et tidspunkt befinner seg på samme fly, der de kollektivt gjennomgår den gåtefulle «anomalien» (som jeg ikke skal avsløre her). Med dette utvikler romanen seg til en thriller jeg ikke har opplevd maken til siden jeg slukte Stephen King og Dan Brown som tiåring, men med karakterportretter av langt større dybde. le Tellier får briljere, ikke bare med fransk flerstemmighet og filosofisk dybde, men i romanens tredje del også med intimt drama. Underveis tas det litterære formgrep i ekte Oulipo-ånd, men disse tjener alltid plottet – ikke motsatt.

Gjennom romanen refererer le Tellier til andre Oulipo-forfattere som Georges Perec, Italo Calvino og Raymond Queneau, men mer i form av hyllest enn som springbrett til nye form- eksperimenter. Anomalien er dermed mer vellykket som thriller enn som Oulipo-roman, uten at det er noe negativt. Spørsmålet er om denne formen for potensiell litteratur, det vil si publikumsvarianten med «e» og uten pi, har mistet noe av det særegent eksperimentelle som kjennetegnet Oulipo i forrige århundre. Kanskje gjenstår få litterære dører å sparke inn, eller kanskje resten av samtidslitteraturen med tiden har latt seg inspirere av Oulipo. I så fall har bevegelsen nytt så stor suksess – om enn ikke i lesertall, før nå – at den potensielle litteraturen er blitt konvensjonell.