Bokmelding

Forførande språk og fryktelege framstillinger

I går er ein hektisk, liten og tenksam roman på litt over hundre sider

Publisert Sist oppdatert

Tittel: I går

Forfattar: Agota Kristof

Sider: 123

Forlag: Cappelen Damm, omsett av Henninge Margrethe Solberg

Agota Kristóf er ikkje kjent for å skrive bøker om roseraude dagar og biletskjønne skildringar. Det gjer ho heller ikkje i romanen I går som kom ut i 1995 og nyleg har blitt omsett til norsk. I romanen nyttar forfattaren seg av same usentimentale skrivestil som i Tvillingenes dagbok (1986/2019), men I går er meir poetisk og mindre brutal enn trilogien om tvillingbrørne.

Kristóf let hovudpersonen Sandor, tidlegare ved namn Tobias, føre ordet. Sandor vaks opp med ei prostituert mor og flykta frå heimlandet sitt tidleg i tenåra. I det framande landet forfattar han sitt eige liv i presensform og fortel lesaren om det han opplev – utan entusiasme eller bruk av superlativ. Forteljinga hans er monoton og minimalistisk. Han skildrar surrealistiske draumar, lengten etter den imaginære store kjærleiken, Line, og om fabrikkarbeidets fortvilande runddans. For deg som nyt godt av fridomen og fleksibilteten du har som student, kan skildringa av arbeidslivet grense til det traumatiske.

Då Line plutseleg dukkar opp, om enn med ektemann og barn, ser kvardagen hans ut til å gje meir meining. Samtidig gjev skildringa av dei harde kåra meir inntrykk enn den ulovlege, spennande kjærleiken han har til Line. Prostitusjon, abort, incest, stalking og sjølvmord er normale delar av livet til Sandor, og sjølv om han ikkje blir nemneverdig påverka av dei ulike skjebnane, kan handlingane hans antyde ein viss omsorg.

Språkføringa er apatisk og nøktern, men det hindrar ikkje lesaren i å sjå alt levande for seg. Kristóf (Sandor) teiknar fram hendingane på ein måte som kan minne om ei flippbok. Augeblink fyk forbi som ei forestilling føre lesaren, og presensforma gjev såpass kraft til orda at det er umogleg å ikkje leve seg inn i det som skjer. Ein må minne seg sjølv om å stoppe opp for å setje pris på dei kløktige refleksjonane, for dei får ikkje mykje plass før handlinga driv vidare i naturalistiske vendingar. Som lesar sit ein igjen med eit varig inntrykk av noko vemmeleg, men også noko vakkert.

Powered by Labrador CMS