Heroin Chic vekker avsky, men er vanskelig å legge fra seg

Heroin Chic av Maria Kjos Fonn (f. 1990)

Aschehoug

206 sider

Maria Kjos Fonns andre roman, Heroin Chic, handler om Elise fra Uranienborg, som tidligere har slitt med spiseforstyrrelser og rusavhengighet. Elise har vokst opp i et øvre middelklassehjem på Uranienborg på Frogner i Oslo, innenfor tilsynelatende trygge rammer, og var den beste i klassen med stemmen som instrument. Nåtidens Elise studerer til å bli musikkterapeut på Norges Musikkhøgskole og er nykter, men noe mangler.

I starten av romanen er det denne Elise vi møter. Hun er rusfri, men sakte men sikkert er det noe som åpner seg i henne. Et mørke bryter løs, som viser seg i tilbakeblikkene fra tiden på videregående som har satt dype spor. Gjennom handlingsforløpet blir det stadig gjentatt at det ikke er noen grunn til at Elise havnet på kjøret, til tross for ganske åpenbare årsaker sett fra leserens perspektiv. Et ekstremt utseendefokus fra nære, selvforakt og mangel på selvrespekt kan ses på som grunner til Elises destruktive livsstil.

ALBUMANMELDELSE: Juni Habel - All Ears

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, med flere utdaterte referanser til 90-tallets syke estetikk. Til tross for hennes gode forutsetninger velger Elise aktivt å bryte ut av det borgerlige og hjemlige, ved å ta heroin og sulte seg. Og dette er kanskje de eneste aktive valgene hun tar gjennom boka. Ser man bort fra at de aktive valgene hun tar er ekstreme, kan det også ses på som et opprør mot det konforme. Elise vil ikke være den snille, flinke og pene jenta. På den måten kan Heroin Chic tolkes som et spark mot flink pike-mentaliteten, noe som er forfriskende og sårt trengt.

Forherliger et ekstremt kroppsideal

Samtidig er det noe som virker litt for typisk og romantiserende ved historien Fonn serverer oss. Hvorfor er det slik at når man først skriver om rusavhengige kvinner, så må det henge sammen med et uoppnåelig skjønnhetsideal, eller slik det så poetisk legges fram “ønsket om å være vektløs”? Det er dette som føles altfor klisjé. Enda verre er det når Elises mor kommenterer at Elise ser ut som en rockestjerne fordi hun ser så herda ut. Kanskje er det ment ironisk fra Fonns side, men samtidig er det altfor inderlige beskrivelser til at noe kan tolkes ironisk.

Kate Moss brukes som et gjentakende symbol, som blant annet skal ha uttalt at “nothing tastes as good as skinny feels”. Derav romanens tittel, som spiller på Moss’ utseende og stil som var svært populært i motebildet på 90-tallet. Ganske smakløst for vår tid, med kroppspositivisme som regjerer fra alle kanter. Hva er det da denne romanen vil fortelle, ved å jevnlig forherlige 90-tallets skjønnhetsideal? Jeg hadde håpet romanen skulle kritisere idealet mer enn jeg opplever at den gjør. Istedenfor står den i fare for å romantisere og dyrke farlige kroppsidealer.

LES OGSÅ: Samfundet stenger for semesteret

Elise blir framstilt som ei svak jente, uten noe form for personlighet, hun lever for alle andre enn seg selv. Jeg savner en dypere problematisering av disse elementene, heller enn reprodusering av inngrodde forestillinger om at kvinners problemer henger sammen med utseendet. En problematisering av Elises seksuelle forhold til sin dobbelt så gamle pianolærer hadde for eksempel vært mer interessant å utforske, fordi det tar tak i en skjev maktbalanse og er evig aktuelt. Men heller ikke dette blir videre kritisert.

Sterkt språk holder boken oppe

Utenom de mange klisjéene, har romanen tydelige sterke sider. Og de sidene er umåtelig bra, så bra at det gjør vondt i kroppen å lese. Spesielt blir Elises nedturer beskrevet på en eksepsjonell god måte. Fonn har et utrolig språklig teft, som gjør at man blir sugd inn i boka, det står ikke stille ett sekund. De kroppslige skildringene av Elises anoreksi er ekkelt og vondt, og vekker både avsky og irritasjon - noe som igjen gjør at jeg som leser føler meg som et fælt menneske. Det er et fantastisk godt virkemiddel, noe Fonn får fram med sin sylskarpe penn.

Personlig satt jeg igjen med en tyngende ambivalens for det jeg nettopp hadde lest. Er det uansett én ting som er sikkert, så er det at Heroin Chic vil vekke følelser i deg om det så er avsky, gjenkjennelse eller angst. Ei bok med såpass sterk tematikk ber om å bli lest, og det er meningen at du skal sitte igjen med en ekkel ettersmak.