Vi skal drikke bort Trondheimsnatta
Om du leter etter inspirasjon til et omfangsrikt og ambisiøst diktverk: har du vurdert å stikke innom Downtown?
Eirik S. Røkkums Kaskader av okser og aske er en rølpeodyssé gjennom Trondheimsgatene, stappet full av referanser til vekselvis Goethe og Scooter. Sjanglende og filosoferende følger vi en bortkommen og drita vandrer på hans snirklete sti mot enten hjem, eller den varme omfavnelsen av et par glass til.
«eplesjampo, våt hund og tjall»
Det er ikke noen romantisert eller abstrakt verden vi begir oss ut i, denne relativt skjønne Trondheimsnatten. Alkoholens «bad trip» sender deg ikke på en psykedelisk marerittsseilas: den sender deg heller alt for hardt inn i den kvalme, svette, latterlige virkeligheten, byen gjennom kropp, lukt og kjønnsdrift. Performativ såvel som instinktiv seksualitet brer seg ut og flommer over til det groteske. Reisen til Downtown for vår hovedperson er som å løfte på lokket til noe sydende og grusomt (akkurat som i virkeligheten, med andre ord). Alle sanseinntrykkene som vanligvis nummes av alkoholen skildres i all sin klamme intensitet.
«(VÆR SÅ SNILL GI MEG JULING)»
På den lange vandringen hjem fra byen, hodet svømmende og adskildt de automatiske beina, er det tid til å forsvinne inn i seg selv. Det er som kjent det desidert verste stedet å befinne seg. Vandringen gatelangs speiles i vandringen i sinnet, og selvransakelsen blir en omfattende affære. For hvem er det egentlig vi følger på denne reisen? Er han en desillusjonert, men standhaftig bohem, født i feil tid? Eller er han bare en kødd? Velg selv! Vi går jo bare hjem sammen, og som med de aller fleste bekjentskap stiftet i fylla er vi nok fremmede igjen dagen etter.
«Faen ta deg / men ta meg med»
Metodene vår vandrer benytter, veksler. Iblant er det som om han skammer seg over å prøve på innsikt, og persongalleriet øvrig blir motpolen til dette. Etter å ha dedikert side på side til en refleksjon over sin families tilblivelse ved roten av slektstreet, lyder det fra hans side: «Hhhhvvhhuuuh mhhææmmh» (dette er slik man staver et gjesp). Andre ganger er han tøylesløs i stiene han målbevisst begir seg ut på, går seg vill i og returnerer fra med granbar i håret og gjennomvåte sko. Balansegangen mellom skamfull undergravelse og blottlagt oppriktighet er gjennomført engasjerende, og anekdotene vi innlemmes i, bygger et karakterportrett som frustrerer og fascinerer.
«På gjensyn! Elskelige rakker»
«Hva vil jeg egentlig fram til?», spør vandreren seg selv. Knakende godt spørsmål, og ett det alltid er verdt å spørre seg selv. Eirik Røkkum er trolig ikke noe nærmere svaret enn resten av oss, men i dette langdiktet inviterer han oss til å betrakte en annens vei, med vorter og alt, og kanskje er det nok til at vi lærer litt mer på egen hånd. Selvransakelse er alltid verdt en anbefaling. La oss alle bare håpe vi ikke treffer oss selv gatelangs.
