Øya 2024 – en storbyfestival

Onsdag: 

Hilma Nikolaisen

Det er vanskelig å beskrive følelsen av å stå midt blant publikum på en Hilma Nikolaisen-konsert. Se for deg at du danser og slår deg løs samtidig som du står helt stille i en dyp transe. Bølger av psykedelisk gitarstøy skyller deg avgårde på en båt av drivende rytmer som fanger kroppens oppmerksomhet helt og holdent. Dette var inntrykket jeg sto igjen med etter at Nikolaisen hadde spilt festivalsettet sitt, som jeg kunne sverge varte i et par timer. 

Jeg er ikke særlig kjent med Hilma Nikolaisens diskografi, hverken som soloartist eller som en del av diverse ensembler, men konserten hennes var ikke en prøve man behøvde å ha øvd til. Låter som «Carte Blanche» hadde engasjert enhver publikummer uten problemer, og jeg kan anbefale alle jeg kjenner om å ta turen på konsert så fort de får mulighet.

Casiokids

Hva annet kan man si om Casiokids enn at å se de live var en slags barndomsdrøm gått i oppfyllelse? Med all respekt for bandet så tror jeg nok mange enes i at annonseringen deres til Øya var første gang navnet deres ble hørt siden det var topp stemning på Lokal bar i 2010. Dette hindret absolutt ikke bandet i å levere fra øverste hylle med velarrangert synthpop toppet med ekstremt imponerende falsett.

Det som dessverre hindret konserten i å nå høyder ellers oppnåelige, var kanskje nettopp det at de ikke har gitt ut musikk siden 2011. Det førte med seg at det ikke var en kjeft i publikum som virket å bry seg om noe annet enn å rope etter «Finn bikkjen». Selv om låter som «Brunsniggelen» er noe jeg ville trodd en publikumsskare hadde likt, så virket ikke den gjennomsnittlige Øya-deltaker interessert i mye annet enn å snakke med sidemannen om alt annet enn konserten. Casiokids reddet seg heldigvis inn ved å invitere med seg blant annet Yoguttene opp på scenen til siste låt, et stunt som virkelig ga liv til publikum og lot meg stå igjen med en alt i alt god opplevelse.

LES OGSÅ:  Obligatoriske konsertscener å besøke i Trondheim

Pulp

Jeg fikk et valg mellom å se en av de mest aktuelle popartistene vårt kjære land har å by på om dagen, eller å se noen av britpopens største helter. Jeg valgte feil. Faen. Det var tydelig at bookingkomitéen til Øya ville gjenskape fjorårets suksess da Blur inntok Amfiet og leverte som bare juling. Pulp var derimot langt fra å holde samme standard, og min opplevelse kan oppsummeres med det kjente TheReportOfTheWeek-sitatet «My disappointment is immeasurable and mye day is ruined».

Konsertopplevelsen bunnet ut i generiske riff og mangel på scenetilværelse fra andre enn Jarvis Cocker og Candida Doyle. Noe som er verdt å ta med videre er derimot hvor bola ryggmuskler de to må ha etter å ha båret resten av bandet gjennom turnéen. Selv med et ensemble av statuer i ryggen klarte de to å holde oppmerksomheten til publikummerne gjennom hele opptredenen. Jeg er ikke gammel nok til å ha opplevd Pulp i sin storhetstid, og kanskje sitter man igjen med et annet inntrykk av konserten om man gjorde det, men jeg mener likevel at ikke alle old boys-lag behøver å sparke evigvarende ball. 

Cezinando 

Hvor skal man begynne? Cezinando har hatt, i tiden etter det mye omtalte tyveriet i 2021, et nærmest ubeskrivelig bra comeback. Hans siste album Sprengkulde har både gitt ham to spellemannspriser og nye engasjerte fans. Han har endret image – opptredenen hans på Øya var mer en kunstnerisk opplevelse enn en konsert. 

Man er sjelden borti en artist som klarer å gripe publikum såpass øyeblikkelig. Cezinando var på hugget fra aller første stund, og til tross for at publikum hadde gjennomvåte sko etter det tunge regnet utenfor sirkusteltet, var det kun Cez som var i fokus. 

De techno-inspirerte låtene fra Sprengkulde sto i god stil med de folkekjære hitsene fra hans foregående album Noen ganger og andre og Et godt stup i grunt vann, og setlisten var perfekt. Vi fikk allsang på alt fra «Joker (NEET)» til «Kristoffer Robin». 

Sceneoppsettet skal også ha mye ros. Mikrofonen var utstyrt med et kamera som streamet både nærbilder av Cezinando utkledd i hans karakteristiske røde hanske og hvite singlet, i tillegg til diverse filminger av publikum og bandet bak ham. Scenen var proppfull av skjermer som viste det hele til publikum. Bandets opptreden, med hans faste produsent Ole Torjus i fokus, var plettfri. 

Maktdemonstrasjon fra Cezinando. 

– Johan Kalvsjøhagen og August Alver Solli

LES OGSÅ:  Tre madrasser fikk kunstpris

Torsdag:

Raye 

Før Raye virkelig slo gjennom som soloartist, hadde London-jenta allerede markert seg som en nevneverdig dyktig låtskriver. Hun står bak låter som «Last Summer», sunget av Zara Larsson, og «Bigger», fremført av Beyoncé. Rachel Agatha Keen, nå bedre kjent som Raye, har gått fra å være en anerkjent låtskriver til å bli en prisvinnende rekordholder for det hun har gjort som soloartist. I tillegg ble hun den første kvinnelige mottakeren av årets Brits låtskriver-pris. Prisen ble ikke kun vunnet på grunn av hennes evner som låtskriver, men også som en fullverdig artist.

Under årets Øya-festival fikk publikum oppleve nettopp hva som ligger bak suksessen hennes og hvorfor folkemengden rundt Amfiet scene var fullstappet denne ettermiddagen. I det bandet entrer scenen og plasserer seg foran noen store bokstaver som det står Raye på, sprer hylene seg blant publikum. Like etter entrer Raye scenen og konserten er i gang med låta «The Thrill Is Gone» fra Rayes debutalbum My 21st Century Blues, utgitt i fjor. Det er tydelig at det er hun som står i sentrum, med en svart kjole som står i sterk kontrast til den ellers hvite scenen. Hun holder ingenting tilbake – den dype og kraftfulle stemmen hennes får det tidligere hylende publikummet til å bli nærmest stille. Dette er ikke kun fordi Rayes stemme er ufattelig imponerende, men også fordi lytterne rett og slett ikke klarer å begripe hvor bra de soul-fylte tonene hun leverer er. Hun viser en vokalkontroll de færreste kan matche, noe som resulterer i at publikum lytter beundrende. Raye har i flere tilfeller blitt ansett som vår generasjons Amy Winehouse, og det er nettopp vokalene hennes, jazz-låtene og karisma som gjør sammenligningen så treffende. London-jenta leverer en bemerkelsesverdig konsert, der hun veksler mellom mørke og tunge låter som «Ice Cream Man», og energiske hits som «Escapism.» og «Prada», som raskt forvandler stemningen til en mer dansende fest. 

Med en stemme som både kan bringe tårer og få publikum til å danse og slippe seg løs, beviser Raye at hun er en artist med x-faktor som har kommet for å bli. Det er nesten litt merkelig at den store suksessen hennes først har kommet nå, og ikke tidligere.

LES OGSÅ:  Hjelp, jeg lå med vennen min!

Alvvays

Jeg startet dagen på Øya med å se det kanadiske indie-rockbandet Alvvays. Forventningene var store, ettersom dette er et band jeg har hørt på i mange år. Ville jeg få oppleve et frieri under «Archie, Marry Me»? Ville det være et dansende, drømmende publikum som speilet musikken? Eller ville den kanadiske gjengen levere en halvlunken konsertopplevelse der folk brukte mer tid på å sjekke VG på mobilen, gjespe høylytt og hviske til hverandre «jeg går og kjøper en øl, jeg»? Det ble sistnevnte alternativ.

Kjemien mellom bandmedlemmene var vanskelig å få øye på, noe som ga inntrykket av at de hverken koste seg eller hadde noe særlig ønske om å imponere publikum. Alvvays virket som om de var der for å opptre, ikke noe mer. Til tross for dette var det tekniske på plass og vokalen var nydelig. Jeg skulle dog ønske det var mer «crowd work», da det sikkert ville løftet energien i teltet. Og så, midt i konserten, kom klimakset: deres største hit, «Archie, Marry Me». Endelig! Gitarriffet startet, og jeg var klar for en endring i energien. Denne låta kan jo også de yngste i publikum synge med på. Vel, det viste seg å stemme til en viss grad.

Man kunne høre litt halvhjertet synging fra de foran i crowden, men ikke noe særlig mer. Og så fort neste låt begynte, var energien tilbake til start. Bandet leverte helt middels, noe som er synd ettersom Alvvays er et band med knallbra indie-rock. Jeg hadde håpet på mer, og alt i alt var det en konsert lett å glemme.

English Teacher

Den ordinære engelsklæreren på en hvilken som helst skole bruker energien sin på å si «shhh, quiet please». Det samme kan ikke sies om det engelske bandet English Teacher da de opptrådte på Øyafestivalen. Fra første låt var bandet fast bestemt på å dra opp stemningen til et maksnivå; ingen i publikum skulle få være stille, og alle slapp å pugge engelske grammatikkregler.

Selv om «crowd work»-delen var litt halvklein, var vokalisten Lily Fontaine svært sjarmerende. Vokalen satt og bandmedlemmene hadde god kjemi. Dette smittet naturligvis over på publikum, noe som spesielt merkes under låta «R&B»; da samlet det seg en dansesirkel midt blant publikum. Dansingen bestod av intens hoderisting, luftgitarspill under gitarsoloen, og hopping på stedet. Stemningen var upåklagelig, noe som forsterket den gode opplevelsen av å se English Teacher live. Jeg fikk inntrykk av at dette er et band som bare kommer til å vokse, og med en så selvsikker scenepersonlighet allerede nå, kan jeg knapt forestille meg hvordan fremtidige konserter vil bli. Det var en glede å se et band jeg liker opptre på en måte som fikk meg til å glemme tiden og bare nyte øyeblikket. Dette var første gangen jeg så English Teacher live, men det blir definitivt ikke den siste.

LES OGSÅ:  – Plastkoppar handlar om tryggleiken til gjestane

Slowdive

Til tross for at Slowdive er et av de mest innflytelsesrike shoegaze-bandene noensinne, var det ingen i publikum som stirret på skoene sine under konserten deres. Alles blikk var i stedet klistret til scenen, fra start til slutt. Engasjementet hos publikum var stort, og hver låt endte med enorm jubel. Musikken gjorde det den skulle – den fløt gjennom kroppen. Publikum, som bestod av både eldre og yngre fans, ble kollektivt dratt inn i sin egen private verden, noe som spesielt var merkbart under «Souvlaki Space Station». Da jeg så meg rundt, så jeg mennesker med lukkede øyne, smil, noen som holdt rundt hverandre, og andre med én meter mellom seg. Låta åpnet opp for mange forskjellige opplevelser og følelser, og atmosfæren var fylt med god energi. Da låta bygget seg opp mot klimaks stod hele publikumet urørlig. Alle var fanget i øyeblikket som om de var koblet til den samme musikalske opplevelsen. Det var som om de hadde skapt en verden som kun eksisterte mens de spilte.

Å se Slowdive live er ikke noe man skal ta lett på. Dette er en opplevelse som sitter lenge i kroppen.

– Cecilie Larsson og Tuva Sogge Leite

Fredag:

Wednesday

Klokken 16:45 på fredag sto amerikanske Wednesday for tur. Bandet, som ser ut som en stor søskenflokk, var klare foran et hav av publikummere på hagen – et publikum med nærmest utelukkende middelaldrende menn. Åpenbart en av gubberockernes favoritter, men også definitivt en god booking. 

Wednesday kan by på klassisk 90-talls skranglerock med tidvis engasjerende og gira vokal. Frontperson og vokalist Karly Hartzman er allsidig og kan by på både fløyelsmyk og punkete stemning. Albumet Rat Saw God ble kjapt en favoritt, men fremføringen på øya ble dessverre noenlunde skuffende. Konsertens store høydepunkt var når de dro i gang «Quarry», deres beste låt som fort kan minne om Kinks’ kjære «Waterloo Sunset». 

Det skal sies at bandet ble tryggere på scenen utover konserten, og man fikk et innblikk i hva man kan forvente dersom bandet spiller under andre omstendigheter. I likhet med Big Thief tør jeg påstå at bandet heller fungerer bedre i et mer intimt lokale, som kveldens hovedbegivenhet. 

Air

Albumet Moon Safari har blitt en klassiker. Sexy, romslig og vakker popmusikk preger den timeslange plata, og på scenen hadde Nicolas Godin, Jean-Benoît Dunckel og trommishjelp ingen problemer med å gjenskape den samme magien. Høydepunkt som den hypnotiserende «La femme d’argent» og den majestetiske «Talisman» skapte en unik stemning i Tøyenparken i overgangsfasen fra mørke skyer til sol. 

Dette var en konsert jeg aldri kommer til å glemme.

LES OGSÅ:  Torucon 2024 med Nerdeprat!

Big Thief

Big Thief kom, de spilte noen låter, og stakk. 

Kvaliteten til låtene var ikke problemet til Big Thief – engasjementet var problemet. For rå ‘gazing og støy klarte ikke å maskere en sterk odør som luktet ubesvart kjærlighet fra Tøyenparken til Big Thief. Lite hjalp det saken at de tok seg tiden til å spille litt for mye uutgitt musikk som i mine ører ikke skilte seg så mye fra deres nye singel «Vampire Empire». Å spille tre låter live for første gang på et festival-sett som varer én time er sjelden en god idé. Spesielt med en lydtekniker som er ukjent for bandet. 

Likevel hadde Lenker og gjengen sine høydepunkter: «Not» var støyete og rotete. Det smalt. «Simulation Swarm» kan nok tvilsomt utføres på en dårlig måte. 

Plutselig var konserten ferdig. «Change», «Shark Smile», «Certainty» og «Paul» var blant mange låter som ikke ble hørt på denne Big Thief-konserten, og jeg ble nok en gang noe skuffet. 

Arca 

Mens han ene karen fra bandet som lagde den ene sangen fyrte opp Amfiscenen, løftet den Venezuelanske Arca taket av Sirkus. Futuristisk, eksperimentelt og alle andre adjektiver man kan bruke om en artist som nekter å bøye seg for forventninger, avsluttet Arca dagen med noe helt unikt. På godt og vondt. 

Dette er mitt forsøk på å beskrive det man hørte på Sirkus: «Dunk dunk», «Dssshh», «Weeee» og «Ksczzzzhuyuuuu», ispedd noen kjærlighetserklæringer samt uforståelige spanske tirader. Dette er en bra ting. Arcas fantastiske musikkarkiv gjenspeilet seg på scenen, både mens hun sto bak DJ-bordet og når hun sang. I de største delene av settet var dette visuelt og sonisk fascinerende, men de noe kjipere balladene bremset tidvis min trans-humanistiske eufori. 

Publikummet besto derimot av den verste gjengen mennesker jeg har vært i kontakt med. Alt tyder på at de hadde lest ordene «electronic» og «club» (i konteksten «deconstructed club», vel og merke), og bestemt seg for å ta fram poloen. Er det pretensiøst å benekte noen friheten til å lage moshpits? Kanskje. Jeg vet ikke. Dette har jeg ikke svaret på. 

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at Arca fortjener mer – det inkluderer et publikum som verdsetter hennes musikk og geni.

– Mats Fosdahl og August Alver Solli

LES OGSÅ:  Neste år kan alle NTNU-studenter få 7,5 studiepoeng i joike-fag

Lørdag:

Han Gaiden

Kunstnergjengen i Han Gaiden leverte elektropop så tartanen på Klubben glødet. Folks føtter stod aldri stille. Kostymene var «on fleek», som mine pratesyke nabokonsertgjengere meddelte hverandre – og dessverre alle andre. Foruten hva som hendte i min umiddelbare nærhet, var dette en dødskul og proppfull konsert med en viktig norsk samtidsgruppe.

Idles

Det britiske postpunkbandet har en forrykende, energisk scenetilstedeværelse og stadig flere stødige skiver å lene sitt digre ego opp mot. Men jeg synes det blir for enkelt. 

Alle låtene innledes med en vulgær tordentale: de hater KKR. Og Israel. Og rasister. Og Det konservative partiet. Streit nok. Men det er ikke så forferdelig originalt. Samtidig som bandet kveder om alkoholisme og tidlig død, får jeg en distinkt følelse av at jeg oppfordres til å kjølhale den ene Ringnesen etter den andre. Bestem dere!

Det spyttes på og vises fingre fra scenen. Publikum kommanderes inn i massemoshpiter og det hele er egentlig ganske engasjerende. Det er en diger ansamling rockere som har flyktet fra den blide, greie og rødhårede Gabrielle på Amfiet for å delta i dyrkingen av Idles og deres brølende, eksnarkomane vokalist Joe Talbot. Samfunnet lever i beste velgående.

Euroboys 

Ja! Jeg elsker Knut Schreiner. Både fra sitt deilige engasjement i Turboneger, via husbandet til Anne Cath: Kåre and the Cavemen, og til dagens høydepunkt. Endelig fikk jeg sett Euroboys. 

De spilte deilig surferock fra en enklere tid. Låtene fra Soft Focus satt godt i det store bandet Schreiner hadde med seg for anledningen. Det hele ble avsluttet med «Scarborough Fair». Rock kan være både mykt og megetsigende på samme tid.

– Olaf Alexander Styrmoe og Herman Østby

LES OGSÅ:  Slik bruker utestedene lydnivået for å lure deg