Rebelsk og upolert støypop

Das Body gjør sitt unike selv, verken mer eller mindre.

Publisert

En regnfull torsdag kveld inntar Oslo-kvartetten Das Body Klubben på Samfundet. Klokka bikker ti over ti før en ensom skikkelse spankulerer ut på scenen. Det skal vise seg å overraskende nok være oppvarmingsartisten IVA, som ikke ble nevnt i arrangementet. Hun kjører to låter og sin aller første konsert, selv om man ikke skulle tro det med måten hun jobber scenen på og styrken hun viser vokalmessig. En gledelig overraskelse er det altså, og definitivt noen å følge med på framover.

IVA åpner showet og spiller sin aller første konsert til stor applaus.
IVA åpner showet og spiller sin aller første konsert til stor applaus.

Det er derimot Das Body vi er her for å se, og gjengen lar oss vente en god stund før de etter en rundt 20 minutters pause sparker i gang med «Graceland» fra deres debut-EP som slapp tilbake i 2018. Fra øyeblikket vokalist Ellie Linden entrer scenen er det klart at Das Body ikke leker rundt. De er klare for å gi oss et show og vi i publikum er klare for å ta det imot.

«Graceland» følges umiddelbart av «Against the Glass» fra det kritikerroste debutalbumet de slapp i fjor kalt Peregrine. Når låta tar slutt sier Ellie Linden skamløst «Det er meg dere er her for å se, Ellie Linden, og vi er Das Body». Hun kunne ikke vært mer rett. Selv om bandet gjør sitt og det er momenter underveis i konserten hvor de alle spiller godt på hverandre, er det ingen tvil hvem fokuset faller på. Linden er som Robyns rebelske og upolerte lillesøster i måten hun kaprer publikum og jobber scenen på. Selv om det er sittekonsert er det umulig å ikke danse med så godt vi kan fra setene våre.

Das Body kjører videre på med en splitter ny låt, som Linden foreløbig kaller «Bad Boy». Denne er standard Das Body i form av dansbare rytmer og fengende refreng, som bæres av Lindens sterke vokal. Videre tar Oslo-kvartetten oss igjen tilbake til starten med slageren «Know My Name».

Det er dessverre her bandet begynner å miste publikum så smått. Praten skinner igjennom delene med lavere tempo, hvor Lindens vokal ikke klarer å overdøve. Ikke en gang slagerene «Taller Than the Average Man» og «On Request» klarer å fange publikums oppmerksomhet tilbake. Dette skal dog ikke legges totalt på Das Body sin innsats. Selv med et til tider respektløst publikum holder de koken på scenen, og det er tydelig at det er publikum som kanskje har fått i seg en øl eller to for mye og som ikke nødvendigvis helt har fått med seg hvem de er på konsert for å se.

Vokalist Ellie Linden spiller både på skjørhet og selvtillit i sine opptredener.
Vokalist Ellie Linden spiller både på skjørhet og selvtillit i sine opptredener.

Likevel er det en kunst å ha publikumskontakt, selv i de øyeblikkene hvor det må jobbes ekstra hardt for. «One Night Woman» er det siste virkelige sikkerstikket i konserten hvor av Linden virkelig får skinne. Som hun også sier er denne låten «av, for og med meg». Låta er et godt eksempel på hvordan Das Body klarer å formidle et rått og personlig mørkt bakteppe gjennom deres ellers gledelige og dansbare 80-talls inspirert pop. I «One Night Woman» såvel som Lindens framførelse av låta på scenen ser vi skjørhet og selvtillit gå hånd i hånd. Følelsen av å ha troen på seg selv, men samtidig ikke tro en kan bli elsket av andre. Det er rett og slett mesterfullt.

Utover siste del av kvelden, med «Boys», «Better Half», «Always Shitty» og «Scared» er det som om vi ser et skille mellom scenen og publikum. Das Body gjør sitt fantastiske seg på scenen, men det er mer som å se på en skjerm enn en livekonsert. Ellie Linden og Das Body er likevel den euforiske, svette følelsen av dansegulvet på nattklubben en sen lørdagskveld kroppsliggjort. Det er intenst og særegen støypop som burde oppleves, men som fortjener å bli satt pris på. Alt i alt er konserten vel gjennomført, men set-listen kan kanskje arbeides med for å rett og slett ikke bruke opp kruttet i første halvdel.