Dirigent Christian Eggen(t.h.) og bratsjist Bergmund Skaslien(t.v)
Dirigent Christian Eggen(t.h.) og bratsjist Bergmund Skaslien(t.v)

Musikalsk helligdom fra Trondheim Sinfonietta

Jonathan Harveys «Bakhti» og Trondheim Sinfonietta klarte å skape en rett og slett religiøs stemning på Dokkhuset fredag kveld.

Publisert Sist oppdatert

Når man anmelder en konsert er det av og til innmari til hinder å skulle fotografere. Det er noe med den fordømte klikkelyden fra et speilreflekskamera som kan trekke deg ut av selv den dypeste musikalske transe og gjøre alt det som foregår rundt deg ufattelig mye mer hverdagslig, på grensen til banalt. Det er sjelden jeg har følt mer på dette enn under åpningen av Jonathan Harveys «Bakhti» på Dokkhuset.

«Bakhti» er et verk skrevet i 1989 for 15 musikere og kvadrofonisk elektronikk. Kvadrofoni er en slags tidlig versjon av sourround-lyd. Man plasserer fire høyttalere i hvert sitt hjørne av et rom. Som regel er elektronikk-elementet av denne typen musikk lite mer enn et bånd som går i bakgrunnen, men slik er det ikke her. Det er et aktivt skapende samarbeid mellom musikerne, dirigenten, og elektronikken – som for anledningen ble styrt av Mathieu Lacroix. Og selv om den elektroniske komponenten her er omtrent helt sømløst integrert med de akustiske instrumentene kan man kan ikke helt nekte for at noen av lydene i sporet er veldig prega av sin opphavstid. Det er noen ganger det blir veldig tydelig at lydene kommer fra en noe mer primitiv synthesizer enn det vi er vant med i dag.

F.v. Trine Knutsen, Phillip Riordan, Astrid Haug Netland
F.v. Trine Knutsen, Phillip Riordan, Astrid Haug Netland

Sinfoniettaen sparte virkelig ikke på kruttet hva besetningen gjaldt denne kvelden. Noen av Norges mest profilerte samtidsmusikere var på scenen denne kvelden, deriblant dirigent Christian Eggen. Han har en høy stjerne i samtidsmusikken ikke bare her til lands, men også ellers i Europa. Det er helt hypnotisk å se på ham jobbe. Å se ham sitte med beina litt i kors under stolen og holde fullstendig kontroll på denne elleville musikken er som å se en vaskeekte magiker.

Konsertens første øyeblikk var utrolig beskjedent. Det var nærmest umulig å merke at vi var i gang. Kjenninger av Dokkhuset er vante med å få noen ord fra den alltid entusiastiske Arild Schei foran scenen før konserten starter, men slik var det ikke denne kvelden. Inn på en mørk scene skred musikerne taust, før stykket begynner med noen enslige toner fra cello og bratsj så spake at man nesten skulle trodd de bare var nerver som gav lyd fra seg.

Og så braker det løs. Musikken i «Bhakti» er helt spesiell i måten den flyr mellom det absolutt mest høylytte og prangende til det mest stillferdige, det kakofoniske og det melodiøse. Harveys musikk er helt unik, og det krever et enormt dyktig team av musikere, dirigent, og lydteknikere å få det av bakken.

Aller mest magisk er kanskje de øyeblikkene musikerne selv ikke spiller, men all lyden rundt oss er bare fra elektronikken. Det er en barriere som brytes ned i de øyeblikkene, grensen mellom publikum og musiker blir tynnere når vi alle bare er lyttere.

F.v. Ana Termeulen, Mathieu Roussel, Eira Foss
F.v. Ana Termeulen, Mathieu Roussel, Eira Foss

Mot slutten av stykket begynner musikken å vokse. Den blir høyere, blir lysere, mer intens. Det kommer et veldig høydepunkt, alle instrumentene hyler helt i toppen av registrene, og poff – alt er borte. Plutselig har vi bare minnet av det som har skjedd. Eggen lukker partituret, publikum gir en rungende applaus, og alle går hjem hver til sitt. Tilbake inn i den virkelige verden.

Ordet «bakhti» er sanskrit, og betyr i følge Google noe sånt som «hengivenghet til gud», og denne konserten var virkelig et bevis på at hvis noen mener konserter ikke er en religiøs opplevelse går de på feil konserter.