Feminalen dag 1: et forfriskende, feministisk fyrverkeri

Veps: indieyndlingenes dagbok

Feminalen er en liten festival med en stor visjon; de jobber for å jevne ut kjønnsbalansen i musikkbransjen. Hele indiebransjens yndlinger, Veps, er et naturlig og smart førstevalg for en åpningskonsert på den trivelige festivalen. Trommis Maja introduserer bandet som «vi er veps for faen i helvete» og det er noe absolutt hjertestoppende med den genuine fremtoningen til de fire jentene som helt på ekte virker som de ikke ville spilt sammen med noen andre enn hverandre.

Det starter litt skranglete. Debutsingelen «Do I Hear A Maybe» er en av bandets sterkeste låter, men dessverre drukner høydepunktene. Gitarlyden er noe tynnere enn den trenger å være og samspillet får testet seg selv akkurat litt for mye. Derimot funker den temposkiftende låten «Colour Blind» langt bedre og bandet viser seg selv som de gode indie-anthem låtskriverne de er. Etter et bytte av en ganske så kjip skarptromme midt i konserten får bandet endelig frem sin beste side.

Siste del av konserten er tittelert Majas hjerte og styrker den herlige coming-of-age følelsen. Vi blir invitert inn et nytt kapittel i Veps-dagboken med kveldens topplåter «Oliver» og «His Brother», hvor vokalist Helena virkelig får skinne sammen med gitaristens koringer. Litt latterkrampe mellom dem gjør heller ingenting når store deler av publikum kan hele teksten og gledelig stiller opp.

Veps er uimotståelige og det er ingen tvil om at fremtiden lyser like sterkt som stjernen Sirius.

Likevel er det kanskje lov å ønske seg enda mer på live fronten fra et band som har høstet gode kritikker på prestisjefestivaler som Bylarm, Vill Vill Vest, The Great Escape, Indiestad og Reeperbahn.

han gaiden: en svevende klubbfølelse

I de endeløse eteriske klubbøyeblikkene han gaiden tryller frem på scenen, virker Lokal personlig bygget for akkurat denne konserten. Kristin Myhrvold, Ingrid Skåland Lia og Ragnhild Moan har etter hvert blitt kjent som et av de hippeste navnene i Oslos elektroniske undergrunnsverden.

Tung bass og luftig vokal som dobles av sopransaksofon er umulig å ikke la seg fascinere av. Musikken, kostymer og dans er utrykksfult fra start til slutt og det hele fremstår som en svært profesjonell konsertproduksjon. Trioen leverer en bunnsolid gavepakke av musikkteknologi i debutalbumet you called me your erika som løftes til himmels i kveldens live setting. Her røres det ved følelsesregisteret på de lavmælte punktene og smeller når det skal smelle. Frasen «This squad cannot get into the club» klistres til hjernen og både Under Duskens fotograf for kvelden og jeg lurer på hvordan Feminalen skal toppe dette og følge opp den allerede smått obskure kombinasjonen vi har sett så langt.

Cherie Mwangi: every good girls alter ego

«Tror dere en dame kan rappe like bra som en mann», spør rapperen Cherie Mwangi til et jublende publikum, og konstanterer at Feminalen da er det perfekte eventet for henne. Og hun har helt rett. Cherie Mwangi oser av selvsikkerhet og trenger ikke fremføre mange linjene før publikum fanges av hennes unike, rå aura. Hun omtaler seg selv som «every good girls alter ego» og drar oss med inn i en verden av tekster om kontroll over egen seksualitet og tradisjonelle normer innenfor rapkulturen.

Både utgitte og uutgitte låter er til stor begeistring. Spesielt på debutsingelen «Handsfree» og låten «Sis» brillierer Cherie Mwangi som Megan Thee Stallions norske lillesøster. Her er det bare å legge inn bookinger for neste års festivalsommer. På et tidspunkt blir jeg nesten twerket på av en mann, men vet du hva? Han følte seg selv, og det gjorde jeg også.

Feminalen har virkelig klart å lage en spennende og mangfoldig festival som både overrasker og innfrir. Igjen bevises det at det ikke finnes en eneste god nok grunn til å la være å booke kvinnelige artister og band. Veps, han gaiden og Cherie Mwangi spiller alle supre konserter som burde gjøre enhver som ikke var på Lokal fredag kveld sjalu.