Festningen: Isah & Dutty Dior

En syk Isah preger dagens konsert. Når Dutty Dior kommer inn på scenen og begynner på første låt, er den allerede halvveis ferdig i det han entrer. Her snakker vi en musikalsk introduksjon som ligner mer på lett-brus-EDM. Selv med et publikum bestående av gærne ungdommer som er klar til å rive deg i stykker som kakedeig, virker det som om Dutty Dior kjeder seg. Dutty leverer autotune opera som fremmedgjør publikummet i likheten med Kafka sine våte drømmer.

Scenen er opplyst i store runde lys og lyddesignet er fenomenal. Så hvorfor leverer ikke Dutty? Først blir ørepluggene hans ødelagt så han ikke hører seg selv synge riktig. Deretter må han levere låtene sine alene og virker dermest nervøs. Ingen av låtene skiller seg ut og han virker nesten litt beruset der han går rundt, viser tunga, pekter på noen damer og svarer grettent: «Om dere ikke synger på den shitten, så går jeg». Mannen truer som om han var Douglas Macarthur da han skulle bombe Nord-Korea med flere hundre tonn atombomber til ørken.

Det er kanskje noen innslag av spennende instrumentaler med en låt med drum-and-bass innslag, men det drukner i sommel, når han står og fikler med ørepropper som eventuelt kastes til publikummet.

Det mest skadelige for stemninga er Dutty Diors mangel på scenekarisma. Med et energinivå som ligner tidligere republikanske presidentkandidat Jeb Bush sitt, ser det ut som at publikum speiler hans mangel på entusiasme. Det hele avsluttes med en påtvungen encore helt uten applaus; uten å ha spilt sin mest kjente låt går han av scenen, tilsynelatende til publikums glede (eller muligens bare ambivalens), før han så vandrer uentusiastisk tilbake til limlyset for å presentere «Hallo». Når han til slutt takker for seg følger allsang i publikummet til «Seven nation army», for å fylle tomrommet av ingenting som Dutty Dior etterlot seg: bare smuler, ikke noe brød.