Festningen: Postgirobygget

Helt i starten av aller første låt ser vi lange strimler av konfetti fly over hodene på oss. Det blir straks tydelig at Postgirobygget bare er her for én ting: å skape god stemning blant et allerede godt alkoholisert publikum. Med allsang på sprudlende sommerlåter og dundrende klapping i ujevn takt er det tydelig at dette er noe de klarer.

Likevel sitter man igjen med en følelse av at noe er galt: Det er noe som skurrer i møtet mellom det unge, poloskjorte-kledde publikummet og den overtunge papparocken som prøver å være litt kulere enn det den egentlig er (spesielt når de henvender seg til at de var med på en episode av Exit). Til tross for god stemning, fortsatt nogenlunde varm september-sol og lukten av øl og billige sigaretter, kan man virkelig kjenne på generasjonsgapet. Litt som å ta en øl med gamlefar på terrassen, leverer Postgirobygget en sommerlig, berusende atmosfære som til tider får deg til å tenke «å herregud» .

Istedenfor å anmelde hver eneste detalj av de mange halv-forglemmelige låtene, vil vi heller deler noen stikkord som vi mener beskriver konserten: låter om sommer, orgelsolo, elendig grafikk og konsept i video (deres låt om falske nyheter bruker avisgrafikk fra den jødiske Warzawa-ghettoen med konnotasjoner til holocaust - ikke helt det man forventer å se på Festningen), samt en sterk pappa-faktor.

Til tross for generasjonsgapet, er publikummet på Festningen svært mottakelige for Postgirobyggets show. Litt som å si ordet «tur» rundt en hund, trengs det ikke særlig mye mer enn ordene «en solskinnsdag» fra vokalisten for å gire opp publikum til et nærmest umenneskelig nivå. Konserten avsluttes med så stor bruk av pyro at bandet kan stilles direkte ansvarlig for global oppvarming.