Fra lovende artist til one-hit-wonder

Det er tydelig med antallet som allerede har møtt opp foran hovedscenen at Kristoffer Cezinando Karlsen, kjent under mellomnavnet sitt, fremdeles har en solid fanskare fra sin storhetstid tilbake i 2016. Da var han en fersk og lovende undergrunnsartist som Urørt-vinner og Spellemannsnominert, og et navn musikknorge i enighet mente det var verdt å følge med på. Og det har Cezinando definitivt verdt.

Jeg er sikker på at blant annet avslutningen av Øya-festivalen i 2018 ligger som et kjært konsertminne for flere enn meg, da 27-åringen på den tiden hadde null problem med å stjele tusenvis av hjerter i salen med sine hjerteskjærende ballader og genuin glede i musikken. Forventningene for kvelden er altså høye, men det var da og dette er nå.

Cezinando spankulerer uten noe særlig intro litt nonsjalant ut på scenen og fyrer løs med et grumsete lydbilde og låter det er tydelig fra første strofe at publikum gir litt faen i. Publikumspraten belter seg raskt utover Festningparken, og Cezinando på scenen er mer som å bare ha på bakgrunnsmusikk på vorset. For publikum virker det viktigere, til og med fra femte rad, å få et kult instagram-bilde med fin solnedgang i bakgrunnen, enn å følge med på konserten.

Det er ikke til å komme unna at publikummet på Festningen krever en artist med eksellent publikumskontroll, med folk med oppmerksomhetsspennet til en toåring og litt over grensa promillenivå. Den artisten var Cezinando en gang i tiden. Men med sine labre forsøk på «Er det fortsatt noe liv her?» og å sette igang klapping for å fange opp publikum igjen, paret med himling med øynene over at ingen kan det nye materialet hans nok til å kunne kjøre allsang, er det tydelig at denne evnen har han mistet.

Den eneste genuine publikumskontakten vi får servert i løpet av den lille timen er når Cezinando spør de som veltet på rekke og rad fremst foran scenen om det går bra etter andre låt. Resten av konserten skinner det igjennom at 27-åringen er her fordi han får betalt, ikke ut av faktisk glede i det å opptre. Stakkaren har jo tross alt en aldri så liten bot å betale ned.

Selv om Kamelen hylles for å si ingenting, valgte nok Cezinando feil promoteringstips for sitt nye album. Den tidligere elskverdige artisten har dessverre fått en bitter ettersmak, og det er tydelig også i kveld at «Håper du har plass», til tross for å være en storslagen og perfekt festivallåt, ikke stikker hjerterota like hardt som den gjorde for et par år siden. Annet enn «Håper du har plass» og «Vi er perfekt men verden er ikke det» er alt også som nevnt bare fyllstoff for en konsert en mest sannsynlig ikke vil huske annet av enn at Cezinando nå har gått fra lovende artist til one-hit-wonder.